Jeg har selv en utdanning som har gitt meg en innsikt i teknologi som er over gjennomsnittet. Jeg har et hovedfag i fysikk fra NTNU, og jobber på ingeniørutdanninga ved HiST.

Likevel er jeg svært skeptisk til den ukritiske teknologioptimismen som av svært mange fra både næringsliv, sosialdemokrati og annetsteds, framstilles som den store løsningen på miljøutfordringene.

Det er absolutt ikke fordi jeg ikke har tro på teknologi, kunnskap og utvikling. Tvert imot er den troen en av de viktigste grunnene til at jeg er sosialist. Når jeg ser på verden rundt oss, når jeg ser på all den kunnskapen vi har om naturen og den verden vi lever i, de ressursene vi rår over, og alle de mulighetene vi har for å skape en verden – da blir det åpenbart for meg at kapitalismen ikke lykkes.

Når jeg i tillegg ser økende ulikheter, fattigdom, krig, nød – på fattige land som presses til liberaliseringer av WTO og IMF med den konsekvens at de aller fattigste på tross av en rivende teknologiutvikling er blitt faktisk fattigere siden 70-tallet* – da er det for meg åpenbart at Nordahl Grieg hadde rett:

Edelt er mennesket
jorden er rik,
finnes her nød og sult,
skyldes det svik.

På tross av dette, eller kanskje egentlig på grunn av, er jeg ekstremt skeptisk til den “det går seg nok til, bare vi forsker”-holdningen som enkelte innen næringsliv og politikk har til klimaproblematikken.

Blant annet ga Jens Stoltenberg uttrykk for det i en artikkel i Samtiden i 2006**. Likeledes tenkte P.T. Vold fra OLF som framholder olje&gass som den “rene” energien i forhold til kull, i et foredrag for Fylkestinget i Sør-Trøndelag i juni 2009. Han framholdt forskning som løsningen som vil føre til “Redusert miljøbelastning – økt utvinning – reduserte kostnader”. Man må vel komme fra oljeindustrien for å tro på at økt oljeutvinning gir redusert miljøbelastning.

Nå er det selvsagt en viss realisme i at kull er verre enn olje, men olje blir jo ikke mindre miljøskadelig bare fordi kull er enda verre. Å pumpe opp olje og gass, bidrar til å forverre miljøproblemene, selv om kull ville forverret dem enda litt mer. Dersom vi skal løse problemene, må vi gjøre noe med både kull og olje – det kommer vi ikke unna.

Vi lever i dag i et samfunn som har en økonomi som er fullstendig basert på forbrenning av fossilt brensel. Dersom ingen plutselig plukker kald fusjon opp av lomma, kommer vi ikke utenom at vi må ha en kombinasjon av stans i forbruks- og produksjonsøkning og global utjevning.

Det vi ser i praksis er den rake motsatsen. Lenge etter Kyoto – lenge etter at alle er klar over klimaproblemene – lenge etter at politikere har pratet og pratet om temaet i årevis – fortsetter forbruket og produksjonen å øke.*** Jeg tror godt det kan være noe i det at folk ikke bekymrer seg så mye over klimaendringene, nettopp fordi de ser at politikere ikke tar klimaet alvor. Mye prat og lite ull har vært standarden så langt.

Hva er så grunnlaget til de som tror ny teknologi er løsningen (med stor L) på miljøproblematikken. Et faktum som er reelt er selvsagt at ny teknologi til en viss grad gjør produksjon mer effektiv, og dermed minker både forbruket av ikke-fornybare ressurser og utslipp av skadelige stoffer. Men holder det?

NTNUs magasin Gemini har i siste nummer en artikkel som kommer med en både god og nyttig kritikk mot de som tror at klimaproblemene løses med økonomiske virkemidler som kunstige markedsmekanismer (kvotehandel) og med prinsipper om teknologinøytralitet og kostnadseffektivitet i bunn.

Dessverre konstruerer mange av intervjuobjektene seg en diktomi som gjør at de faller de i den andre grøfta med en unyansert teknologioptimisme. Anders Skonhoft, professor i samfunnsøkonomi (NTNU) kommer derimot med både noen tall og mer nyanserte innspill i artikkelen:

– Teknologioptimismen mangler realisme. Historiske erfaringer viser at teknologiske forbedringer sjelden kan bidra med mer enn to–tre prosent årlig ressursbesparelse. Det betyr at den økonomiske veksten spiser opp utslippsreduksjonen og vel så det. Jeg er pessimist, jeg tror ikke vi kommer utenom redusert produksjon og forbruk, dersom vi virkelig vil kutte utslippene.

Dette blir enda mer paradoksalt når teknologi som virkelig muliggjør store reduksjoner i produksjon og fysisk transport – fildelingsteknologi – kanskje er den teknologien som er blitt kraftigst motarbeidet de siste ti årene. Digitale filer krever minimalt med utslipp for både transport og reproduksjon, men utbredelsen av disse er kraftig begrenset nettopp av denne grunnen – det er enkelt også for brukeren å reprodusere og distribuere filene videre, og dermed fungerer det dårlig med dagens forretningsmodeller med utstrakt salg av enkelteksemplarer.

Veksten vi kan ha pga. teknologisk utvikling uten at det går ut over miljøet er altså uansett begrenset. Enda mer begrenset blir den når vi vet at folketallet på kloden vil fortsette å øke i hvert fall fram til vi kanskje blir rundt 9 milliarder, og at store deler av verdens befolkning lever i stor fattigdom og nød og dermed trenger en betraktelig større vekst enn de 2-3-prosentene. Dersom man faktisk ønsker å få gjort noe må man altså stoppe veksten i miljøskadelig luksusforbruk. Dette lar seg vanskelig gjøre innenfor et økonomisk system som krever stadig økt vekst, og skaper stadig økende økonomiske ulikheter. Når kapitalismen ikke har vekst, er den i krise, og både den økonomiske krisa vi har og klimakrisa går hardest utover de som har minst fra før.

Kapitalismen er altså miljøskadelig både på grunn av sin veksttvang (se fine og illustrative slides om dette her: http://venstresida.net/?q=node/957 ) og fordi den faktisk stikker kjepper i hjulene for ny miljøvennlig teknologi når denne har en kortsiktig negativ effekt på privatkapitalistisk virksomhet.

Noter:
*Alan Freeman viser i sin artikkel “The Inequality of Nations” med IMFs egne tall, at den nederste kvintilen (målt etter befolkning) av de fattige landene er blitt faktisk fattigere.

**I artikkelen refererer Stoltenberg til problematikken rundt KFK-gassene og Ozonlaget fra sin tid som statssekretær i miljøverndepartementet, og skisserer at klimaproblemene nok lar seg løse på lignende vis. For meg er det innlysende at det er forskjell på å bytte ut noen få drivhusgasser som har en begrenset utbredelse, og å bytte ut det som utgjør selve grunnlaget for hele den globale økonomien: fossilt brensel.

***For 20 år siden vedtok Stortinget at CO2-utslippene skulle stabiliseres på 1989-nivå innen år 2000. Vedtaket var et kompromiss, etter en debatt der det var hard kamp om den grønne ledertrøya. Senterpartiet gikk for eksempel inn for en halvering av utslippene. Siden da har CO2-utslippene økt med 27 prosent. (http://www.ntnu.no/gemini/2009-04/30-37.htm)

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

LINSELUS: Giske gå hjem og vogg – hvem er partykongen nå?

Når man har stilt seg til disposisjon som folkevalgt får man jo noen invitasjoner i løpet av året. Stort sett til ulike møter og paneldebatter. Jeg bruker jo å se det som en plikt å møte opp på mest mulig, men det er jo ikke til å unngå både at det dukker opp kollisjoner innimellom, og at man noen ganger må prioritere hjemmet også (ikke det litt tvilsomme ukebladet, men kåken).

Men slik sett var det jo ålreit å bli invitert som VIP-gjest på Melodi Grand Prix på Ørlandet, med følge. Det er relativt sjelden jeg får utdelt VIP-pass til slike eksklusive arrangementer, og ingenting er vel bedre enn når lysten og plikten sammenfaller.

Det var forøvrig heller ikke bare sang og dans. Vi VIP-gjestene fikk først en orientering om aktiviteten på Ørland Hovedflystasjon. – Stort sett en ryddig, grei og informativ orientering, men jeg fikk siste taler som virket mer opptatt av å vise alle de fancy våpnene en F16 har litt opp i halsen, innimellom det dårlig skjulte selvskrytet av at han hadde vært i krig med F16 både på Balkan og i Afghanistan (hvor norske jagerfly utførte bombing i strid for første gang siden 2. verdenskrig). Ikke alle av oss synes det er noe å skryte av for å si det sånn…

I tillegg passet jo alle på å påpeke hvor viktig det var å få byttet ut F16 med nyere fly, samtidig som de harselerte over hvor mye fortere flyene ble utskiftet på 50- og 60-tallet. Siden Ørland nå engang er en norsk hovedflystasjon med en viktig rolle i forsvaret av Norge, slapp vi i det minste unna propagandaen som ellers er så populær om dagen, om hvordan et nasjonalt forslag er “gammeldags” og burde (i enda større grad) blitt erstattet med profesjonelle soldater som kan delta i NATOs Out-of-area-operasjoner (les: stille opp med gratis leiesoldater når det kommer direktiv fra Washington).

I likhet med de fleste andre nordmenn, har jeg mer til overs for forsvaret, enn jeg har for angrepet.

Men – det var disse Eurovisjonsgreiene ja. I utgangspunktet her jo ikke Melodi Grand Prix vært helt min kopp te (nå er heller ikke te helt min kopp te – jeg foretrekker kaffe, men det er en annen sak). Jeg bruker jo av og til å kokettere med at jeg bare hører på amerikansk vestkyst-hiphop fra mellom 1990-96, men selv om det ikke er hele sannheten er det relativt lite av popmusikken som faller meg helt i smak.

Likevel er jeg jo selvsagt i stand til å lytte til og ha en mening om også andre typer musikk – og, om jeg får si det selv – gi en rimelig god objektiv fasit på hva som er bra og ikke. Jeg vil derfor gi en nøktern evaluering av kvaliteten på låtene på Ørland sett fra 2. rad.

I avisene har evalueringen av de ulike låtene vært så som så. Adresseavisen hadde tydeligvis anmeldt låtene etter finalen, og dermed på mystisk vis fått terningkast som var et perfekt speilbilde av stemmegivningen. Venstresida.net er selvsagt ikke så populistiske, og kan dermed gi deg fasiten på hvilke låter som var best. I tillegg er vi akademiske nok til å gi terningkast med desimaler.

Gaute Ormåsen – Synk eller svøm: Selv om Gaute bør ha litt kred for å synge på norsk, er sangen forøvrig en alt for formularistisk MGP-powerballade. Et langt gjesp, men som sagt litt pluss for å synge på dialekten sin – det er jo som kjent den man kan best. Terningkast 3

Lene Alexandra – Primadonna: Lene forsøker tydeligvis å bygge seg opp en image som sjølironisk bimboparodi. Det kunne fungert på 90-tallet, dersom det var litt mer gjennomført. Denne låta minner meg forøvrig litt om noe Samantha Fox kunne gitt ut mot slutten av sin storhetstid helt sist på 80-tallet. Selv om jeg nok har mange nostalgiske følelser iht. Sam Fox på veggen på gutterommet på 80-tallet, holder nok ikke dette helt til mål, men jobb mer med det Lene – kanskje ligger det noe der. Terningkast 2

Johnny Hide – Rewind love: Johnny Hide prøver å være litt mer moden og litt mer musiker enn konkurrentene sine, men dessverre lykkes han ikke helt. Låta har bittelitt 60-tall ved seg, men plasserer seg dessverre godt inni den MGP-smørja hvor det er vanskelig å skille den ene sangen fra den andre. Terningkast 2,6

Bjørn Johan Muri – Yes Man: Mens Hide prøver å være litt modnere (men bare lykkes i å være litt eldre), prøver nok Muri å være litt yngre og freshere enn konkurrentene. Yngre er han nok, og det kan nok være at et og annet ungpikehjerte smelter på vei opp i halsen til denne låta, men igjen – helt standard MGP uten noe spesielt særpreg. Terningkast 2,7

Elisabeth Carew – Rocketfuel: Når ikke det var noe gangsterrap på MGP, klarte unge Carew å redde litt av dagen med sin låt. Hun har selv uttalt at musikken hennes ligger tett opp til R&B. Personlig fikk jeg alle haugene av R&B-syngedamer (og gutter) litt i halsen på 90-tallet, men heldigvis har låta også litt preg av funk og soul – noe som tross alt er mye bedre enn R&B. Carew ble slik sett en av mine favoritter. Låta totalt sett var kanskje ikke stor kunst, men refrenget var fengende, og selv om det kanskje ble utnyttet vel mye, var det i det minste noe de fleste andre låtene ikke hadde (noe som var fengende). Terningkast 4

Maria Haukaas Storeng – You make my day: Det var vanskelig å ikke legge merke til at jubelen for Storeng var på et litt høyere nivå enn for de fleste andre artistene. Dessverre skilte ikke låta seg nevneverdig ut. Storeng har klart å bygge et image av seg sjøl som ei blid og trivelig jordnær norsk jente som ingen har et vondt ord å si om. Når hun i tillegg ikke er så halvdårlig til å synge, får hun stemmer – masse stemmer. Dessverre holdt ikke denne låta helt mål. Klassisk MGP-ballade. Gjeeesp! Terningkast 3

Keep of Kalessin – The Dragontower: Endelig noe som skiller seg litt ut. Jeg er ingen metal-fan, men dette slo hardt, og innimellom slo det også hardt på rett plass – og for en herlig avveksling fra det som kom før. Enkelte blodharde metal-fans påstår at låta er skrevet for MGP, og tilpasset formatet, men artistene selv sier den er hentet fra det kommende albumet, og ikke er skrevet spesielt for MGP. I tillegg annonserer de at de stiller for å prøve å røske opp litt i noen forutinntatte moppfatninger folk har, og i et gramsciansk kulturperspektiv er jo ikke det å forakte. Terningkast 5

Nå har jeg nevnt de artistene som stilte opp på selve MGP, men det nest beste bandet, var faktisk en gjeng tenåringer fra musikklinja på Fosen VGS som varma opp med ei både fengende og velspilt rockelåt om en tvilsom og voldelig fyr ved navn Fred.

Nåvel – over til det dere har venta på: Se og Hør var der ikke, men Venstresida.net var der og kan by på eksklusive uskarpe og kornete mobilbilder fra det spektakulært eksklusive VIP-nachspielet med alle artistene.

Artistene! Kjolene! Skandalene!: Ser du hva som skjedde?

VILL FEST: Det er bra pressen ikke var til stede når slikt som vi ser på dette bildet kan skje!

Den eneste lille skuffelsen var jo det at jeg hadde forestilt meg at det skulle bli omtrent som på videoen fra Nobelkonsert-nachspielet, hvor Wyclef jammer med Will Smith og Toby Keith. Det ble dessverre ingen versjon av “Rappers Delight” med Maria Haukaas Storeng i duett med Keep Of Kalessin… Kjipern i lia!

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Veien fra Europas snille borgerlige demokratier til fascismen er kortere enn man tror, og vestlige regimers støtte til militærdiktaturer og brutale tyranner står ikke tilbake for østblokkens ditto. Vi kjenner alle til USAs støtte til Latin-Amerikas diktaturer, i tillegg til mange i både Asia og Afrika (f.eks. Mobutu i Zaire, Sjaen i Iran og Suharto i Indonesia).

Denne gangen tenkte jeg likevel å ta et lite kikk på den tidligere britiske statsministeren Margaret Thatchers forhold til Chiles mangeårige militærdiktator, Augusto Pinochet. Margaret Thatcher var kvinnen som stod for ytre høyres tilbakekomst i vestlig politikk. Etter at 1800-tallets uhemmede markedsliberalisme hadde fått en knekk etter ei krise og to verdenskriger hadde vesten sett en lengre periode med keynesiansk blandingspolitikk som Thatcher sammen med USAs Ronald Reagan etter hvert med et visst hell prøvde å snu fra 79/80 og utover.

Uten at det har fått spesielt mye oppmerksomhet i vestlige media, har Thatcher gjentatte ganger gått ut og forsvart Pinochet. Ikke bare under den kalde krigen på 70-tallet, men også lenge etter at all den brutale nedslaktingen han stod for var både avslørt og godt dokumentert, og tilsvarende etter at påskuddet hans for å ta makta var godt falsifisert.

Her kan du se på en liten video hvor Thatcher besøker Pinochet på sine gamle dager og hyller ham som “demokratiets redningsmann” i Chile:

“It was you, who brought democracy to Chile”: Thatcher har “glemt” at det Pinochet først og fremst gjorde var å fjerne demokratiet.

I forbindelse med at Pinochet ble arrestert i Storbritannia og krevd utlevert av Spania i 1999, kom Thatcher med denne forsvarstalen for diktatoren:
http://www.margaretthatcher.org/speeches/displaydocument.asp?docid=10838…

Her avfeier hun forsøkene på å få stilt Pinochet for retten som en “revenge of the international left”, og sier følgende:

Make no mistake: revenge by the Left, not justice for the victim, is what the Pinochet case is all about. Senator Pinochet is in truth on trial, not for anything contained in Judge Garzon’s indictment, but for defeating communism. What the Left can’t forgive is that Pinochet undoubtedly saved Chile and helped save South America.

But don’t take my word for it. Listen instead to President Aylwin, Pinochet’s democratically elected successor and frequent opponent, who said: “the Allende government was planning, with the assistance of an armed militia of enormous military power, to establish a communist dictatorship”.

That, Ladies and Gentlemen, is what Pinochet stopped.

Her gjentar hun og støtter opp om Pinochetregimets påskudd for å ta makten – at Allende selv planla kupp. Dette er gjentatte ganger tilbakevist, men både Thatcher og Chiles høyreside klamrer seg til det for å forsvare diktaturet som de støttet.

Månedsavisen Le Monde Diplomatique har i sitt siste nummer en lengre artikkel om denne konspirasjonen av historikeren Jorge Magasich: http://lmd.no/index.php?article=12038

Her kan vi blant annet lese:

Federico Willoughby, juntaens første kommunikasjonsrådgiver, innrømmet i 2003 at «Plan Z» ble utarbeidet av diktaturets hemmelige tjenester som et redskap i den psykologiske krigen som handlet om å rettferdiggjøre statskuppet.

Det burde egentlig sette et punktum for den debatten.

At en tidligere statsminister for et stort Europeisk land bruker så mye tid og krefter på å hylle en diktator – lederen for en militærjunta med tusenvis av liv på samvittigheten burde vekke oppsikt, men av en eller annen grunn gjør det ikke det.

Man kan jo se for seg hvordan det skulle gå om en statsleder tok seg til å hylle en av de diktatorene som av taktiske årsaker valgte å kalle seg “kommunister”. Ser vi for oss Torbjørn Jagland si at , - Ja Honecker, det var en kjernekar, uten å skaffe seg forsideoppslag i alle aviser? Neppe. Det er tydeligvis forskjell på folk.

Det som gjør historien viktig og interessant, er selvsagt at det neppe er siste gang vestlige lands regjeringer støtter diktatorer og kuppmakere. Vi ser på USAs spagat i forhold til kuppmakerene i Honduras, hvor de har godkjent et valg hvor deler av media var kneblet, og hvor begge kandidatene representerte de samme elitene. Latin-Amerikanske presidenter som Brasils Lula da Silva, advarer mot at dette kan sette en farlig presedens i regionen. Det finnes nok mange eliter som kunne tenke seg å arrangere noen kupp mot flere av de radikale regjeringene som stadig spretter opp, og styrker seg rundt omkring i kontinentet.

Konklusjon? Nja: Vestens høyreside bør gå stille i dørene i forhold til å støtte diktaturer. Veien fra Thatcher til Pinochet er kortere enn mange tror. Flere burde lese Alan Moores “V”. Årets fredsprisvinner strøk nettopp på sin første Latin-Amerika-eksamen.

Vurdert til: av 34 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Siden fokuset på menneskeskapte klimaendringer har økt, har det også dukket opp stadig flere som benekter fenomenet, selv om det er en ganske betydelig vitenskapelig konsensus om temaet, slik Hanno Sandvik fra NTNU beskriver i Adresseavisen i dag.

Med hovedfag i teoretisk fysikk har jeg ikke all verdens fagbakgrunn for å si så mye om klimaforskningen, men jeg kan forhåpentligvis si litt om vitenskap generelt – hvor langt den har kommet, og hvor den står nå.

Vitenskapen har nå på de fleste felt kommet såpass langt at det er svært vanskelig for mennesker som ikke kan jobbe fulltid med et tema over mange år å skaffe seg fullstendig oversikt over temaet. Det er i og for seg svært synd, for det ville utvilsomt være en fordel for en kritisk offentlighet og for vitenskapen som sådan om folk flest hadde oversikt ikke bare over de prinsipper og mekanismer vitenskapen jobber etter, men også over hvor langt vitenskapen var kommet på ulike områder, og hvor stridsspørsmålene står inne ulike fagfelt.

Dessverre er ikke det mulig. Det finnes i dag alt for mye data for en menneskehjerne å prosessere, og selv individer som setter seg fore å oppnå en viss allmenndannelse, må ta til takke med overflatisk kunnskap innen felt de selv ikke jobber aktivt med. Renessansemennesket er nok i en viss forstand dødt.

Når vi ikke kan sette oss inn i alt, faller vi tilbake til at vi til en viss grad faktisk må stole på det som er konsensus i fagmiljøene. Enkeltpersoner kan sette seg inn i enkeltområder, men et så omfattende tema som klimakunnskap kan man ikke få full oversikt over på hobbybasis. Dermed frykter jeg at mange “klimaskeptikere” roter seg ned i argumentasjonsrekker og detaljer (f.eks. rundt solas betydning) som i all hovedsak er vitenskapelig avklart og korrigert for for lenge siden av de brede fagmiljøene. Slik sett ligner en del av skeptikermiljøene litt på “911-truth”-bevegelsen som likeledes går langt i å grave seg ned i tekniske detaljer for å bevise at 11. septemberangrepene mot New York var en planlagt sprengning satt i scene av Bush-administrasjonen. (Det er forøvrig selvsagt både stor spredning innad i og mange ulikheter mellom disse gruppene – det er ikke meningen å stemple noen – bare å peke på noe rundt holdningen til vitenskap.)

Generelt om vitenskap kan man si at det på alle områder finnes uenigheter og usikkerhet. I de fleste tilfeller finnes det likevel en vitenskapelig konsensus i de fleste spørsmål, og det finnes på den andre siden en minoritet som utfordrer denne konsensusen. Det er slik det skal være.

I noen sjeldne tilfeller (som f.eks. da Einstein viste at Newtons mekanikk var feil ved høye hastigheter), kan en enkeltforsker eller en liten gruppe forskere vise at den brede faglige konsensusen var feil. Det skjer, men det er unntaket.

I de aller aller fleste tilfellene har derimot det vitenskapelige flertallet rett, og mindretallet tar feil. Dersom man skal ta samfunnsmessige avgjørelser er det altså en god tommelfingerregel å lytte til den vitenskapelige konsensusen, heller enn mindretallsholdningen. I en sak som klimaspørsmålet, hvor man i tillegg bør regne inn en føre-var-faktor, er det for meg ingen tvil om hvor man bør stille seg – man bør lytte til det overveldende flertallet av klimaforskere som forteller oss at menneskeskapte klimaforandringer er en realitet som kan få alvorlige konsekvenser for livet på planeten, og som krever politisk handling.

Hvem skal man ikke lytte til?

1) Enkeltpersoner som har funnet den store sannheten på internettsiden “altsomstarherersantjeglover.com”. Slike nettsider kan godt ha en veldig fin indre logikk, og de lenker ofte til hverandre, og til et strategisk utplukk seriøs forskning, slik at de framstår veldokumenterte. Det er de som oftest ikke, men det kan kreve ganske mye kunnskap å avsløre bløffen, særlig siden de som står bak siden tror på den selv.

2) Din egen indre tendens til å ville tro på ting som du synes det hadde vært veldig OK om var sant. Dette er en kjent psykologisk egenskap hos mennesker. Dersom det hadde gjort livet vårt enklere dersom noe hadde vært sant, har vi mye lettere for å tro på det.

3) Politiske grupper eller partier som forsøker å utnytte denne indre stemmen for å få din ytre stemme til å skaffe seg makt og posisjoner. (les:Frp)

4) Ditt overflatiske inntrykk etter å ha fulgt den offentlig debatten, som sier “noen sier det ene, noen sier det andre, jeg vet ikke jeg, de har vel sikkert noen poeng begge to”. Nei – det er faktisk ikke alltid inntrykket ditt fra å lese avisene gir et korrekt bilde av virkeligheten. Det er heller ikke alltid sannheten “ligger et sted imellom”. Noen ganger er det faktisk noen som tar feil og andre som har rett.

Konklusjonen: Menneskeskapte klimaendringer er en realitet. Den teoretiske sjansen for at forskerne tar feil er nettopp teoretisk, og ikke noe å gamble med planetens framtid om. Mitt håp er at folk innser dette, og at vi ikke trenger å vente på klimaskapte menneskeendringer. Må vi det, kan det fort være for sent.

Vurdert til: av 47 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Norsk politi er klassepurk!
– Norsk politi går i altfor stor grad etter de svakeste i samfunnet. Vi er blitt klassepurk, mener Arne Johannessen, leder av Politiets Fellesforbund. Det er det kanskje flere som burde legge seg på minnet. Her ser vi hvordan politiet som andre offentlige etater rammes av et ønske om å lage seg gode statistikker etter New Public Managment-/tellekantmodellen, heller enn å jobbe etter faglige vurderinger hvor man både kan få tatt rike bakmenn og se på årsakene til kriminaliteten.

Det er forfriskende å høre slike perspektiver fra politiet selv.

Les mer hos Politiets Fellesforbund: http://pf.no/id/15780

Attac-aktivist ny statssekretær for utviklingssaker
Mangeårig styremedlem i Attac Norge, Ingrid Fiskaa, er i dag utnevnt til statssekretær for miljø og utviklingsminister Erik Solheim, under Utenriksdepartementet.

Man får håpe hun klarer å få mer bærekraftige og utviklingsvennlige perspektiver inn i regjeringen, selv om det nok blir en tøff kamp mot ekspansive norske nærings- og handelsinteresser som erfaringsmessig får forrang i internasjonale forhandlinger.

Les mer hos Attac http://www.attac.no/omattac/nyheter/ingridfiskaa
Dagbladet: http://www.dagbladet.no/2009/11/20/nyheter/erik_solheim/ingrid_fiskaa/sv…

Jens Stoltenberg angriper som vanlig sykelønnsordningen
Det er ingen stolt tradisjon Jens Stoltenberg følger opp når han nå igjen angriper sykelønnsordningen. For det første tegner han et skjevt bilde av sykefraværet. Ja vel så er det høyt, men det har en sammenheng med at vi faktisk er det landet i verden med størst andel av befolkningen i arbeid. Det er også et av de erklærte målene i IA-avtalen at folk som ikke er 100% friske skal kunne fortsette i jobb. Konsekvensen av en slik politikk blir et høyt sykefravær – og det er både viktig og riktig at det skal være slik. Alternativet er å støte flere ut i uførhet – det ser finere ut på fraværsstatistikken, men er mye dårligere samfunnsøkonomisk.

Dette erkjenner faktisk Stoltenberg. Likevel virker alle de tiltakene han foreslår i en og samme retning: De gjør det vanskeligere å få sykemelding. Dersom dette skal ha noen effekt hviler det på premisset om at økningen i sykefraværet skyldes latskap og ikke sykdom – at folk ikke vil jobbe. Dersom folk faktisk er syke, blir de ikke friskere av å bli utsatt for ytterligere press. Dersom man har en av mange stressrelaterte problemer mange ansatte sliter med i dag, vil det faktisk gjøre saken verre for mange.

I tillegg tar Stoltenberg ett års økning i fraværet og presenterer som skrekktall. Endringer i velferdsordninger bør helst begrunnes i en utvikling over noe lengre tid. Verken dette eller sluntre-argumentet holder vann dersom man ser på utviklingen over mange år og skiller mellom langtidsfraværet og korttidsfraværet. Korttidsfraværet som er det det argumenteres rundt med “sluntring” og “latskap” har holdt seg svært stabilt over mange år – det er dermed ikke mange som snylter. Langtidsfraværet som stort sett har sin årsak i mer alvorlig sykdom øker derimot.

I stedet for å gjøre som Stoltenberg og legge ytterlige press på de som er syke, bør vi heller se på hva som er årsaken til at folk blir syke og utslitte på jobb i dag. Det handler om ting som usikkerhet og brutalisering av arbeidslivet, bl.a. gjennom, som fagforbundet påpeker, økt bruk av anbud, mye deltid og andre tiltak som skaper en usikker arbeidssituasjon for mange.

I Norge har vi kjempet fram en velferdsstat som faktisk gjør at vi har mulighet til å få en sykemelding og få fri fra jobben til å bli friske igjen. Det skal vi være stolte av, og løsningen er ikke å ødelegge denne.

Les mer hos TV2: http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/jens-vil-ha-meldeplikt-for-…
VG: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=592438
Dagbladet: http://www.dagbladet.no/2009/11/19/nyheter/innenriks/politikk/regjeringe…
Stoltenbloggen: http://jensstoltenberg.no/-/bulletin/show/488306_lavere-sykefravaer

Frp i fritt fall?
Frp har falt og falt på målingene helt siden før valget. Nå viser nye undersøkelser at Frp gjør det stadig dårligere blant vanlige arbeidsfolk. Bare 14% av LOs medlemmer støtter nå partiet.

Nye målinger bekrefter også at Høyre nå er større enn Frp for første gang på mange år. Frp framstilte forøvrig valget som en seier, selv om de gikk helt marginalt fram. Det ser ut til at veksten Frp har hatt nå har stoppet helt opp, og at partiet flater ut på rundt 20%. Det blir spennende å se om tendensen fortsetter og om partiet etter hvert begynner å falle.

Fra før vet vi at Frp er landets mest forhatte parti når folk blir spurt om hvilket parti de absolutt ikke kunne tenkt seg å stemme på.

Det kan se ut som om lufta er i ferd med å gå ut av Frp-ballongen. Dette er også en advarsel som går ut til de som tror Frp burde få “prøve seg”, og at de med det ville miste massiv oppslutning. Se på danske Venstre. Høyrepopulistiske og nasjonalistiske partier kan klare å skape motsetninger i samfunnet som forsterker deres egen posisjon. Dersom de derimot ikke kommer til makta, går maskineriet etter hvert på tomgang og partiene klapper sammen.

Les mer hos TV2: http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/frpfrafall-blant-lomedlemme…
Aftenposten: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article3378569.ece

Vurdert til: av 53 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her om dagen holdt jeg en liten innledning om hvor Rødt sto i forhold til SV. Min med-(mot?)innleder fra SV var dessverre satt ut av en svinaktig influensa, så enkelte spørsmål jeg stiller meg om SV forble ubesvarte, men eventuelle SV-sympatisører blant leserne, kan jo slå seg løs i kommentarfeltet. Den tredelte teksten under gjenspeiler sånn ca. hva jeg sa.

I

Venstresida har jo alltid (eller i alle fall siden Monty Pythons Life of Brian) blitt beskyldt for å være sekteriske og koke suppe og lage splittelser på bitte små forskjeller. På den andre siden er det jo også ingen tvil om at det finnes mange store både praktiske og reelle skiller mellom det som litt enkelt omtales som “venstresiden” i Norge i dag.

I forhold til Rødt og SV har det vært stilt spørsmål om hvor store forskjellene egentlig er. Det har nylig gått en liten debatt i Klassekampen mellom bl.a. Bjørn Krangsass og Johan Ditlef-Martens om temaet, og representanter for Sosialistpartiet i Nederland har stilt spørsmål ved behovet for to ulike partier i Norge. Rødt er nå i en prosess med å utvikle en nytt prinsipprogram, og i den sammenhengen kan det jo være interessant å kikke litt nøyere på hva som faktisk skiller oss fra det norske partiet som kanskje ellers står oss nærmest.

I mange praktiske spørsmål og dagskamper står jo Rødt og SV på samme side, så i utgangspunktet kan det jo være interessant å kikke på ideologien – prinsippene. Hva står det f.eks. om sosialisme i prinsipprogrammene i de to ulike partiene?

Jeg tenkte å kikke på sosialismekapittelet til SV, men fant fort ut at SV ikke har noe eget sosialismekapittel. Men de har selvsagt mye om sosialisme, selv om de ikke har latt det navngi et kapittel.

De viktigste politiske prinsippene for meg, ligger i økonomien. Om jeg får bruke et par marxistiske termer: Det er det private eierskapet til produksjonsmidler som andre mennesker bruker til å arbeide, som skaper profitt, veksttvang og alle de problemene som følger av et kapitalistisk system.

I kapittelet til SV om “Økonomisk demokrati”, står det blant annet at “Vi må arbeide fram mot en treleddet økonomi med offentlig virksomhet, privat virksomhet og en tredje sektor, bygd på samvirke og frivillig organisering.”

“De store og tunge bank- og kredittinstitusjonene skal være i offentlig eie. Utover dette er det rom for andre eierformer i samvirkeregi. Stat, fylker og kommuner kan eie og drive nøkkelbedrifter dersom disse er av spesiell samfunnsmessig interesse. Utover dette er det rom for andre eierformer som samvirke og privat eie.”

Hva dette private eiet består i blir ikke veldig konkretisert, men jeg leser det ikke som at det er noen begrensninger som går i retning av et brudd med kapitalistiske produksjonsforhold:

Det står at “arbeidstakere både i privat og offentlig sektor skal ha styringa over sine arbeidsvilkår innen rammer fastsatt av folkevalgte organer og skal velge egne representanter til virksomhetenes styrende organer”, men det står ikke hva den “styringa” innebærer i forhold til “styringa” til den private eieren.

Dersom de ansatte har all makta ser jeg ikke for meg at en privat eier vil ønske å investere i en produksjon, og da blir jo konsekvensen at SVs “tre-sektormodell” faller sammen.

Videre sier også SV at “Når privat virksomhet er en del av den totale økonomien, vil noen stadig kunne ha større inntekter og makt enn andre. Kampen mot ulike former for overklasse og eliter – kampen for å spre makt og dele inntekt, vil derfor fortsette også under nye samfunnsforhold.”

Men hvor nye er egentlig samfunnsforholdene dersom den kapitalistiske økonomien fortsetter? Det er vagt, men jeg leser dette som at SV ikke vil ha noe reelt og fullstendig brudd med kapitalismen, men bare sette den inn i stramme tøyler. Det er litt skuffende for meg. Og det er i så fall et viktig prinsipielt skille i forhold til hvor SV og Rødt vil hen til syvende og sist.

For å være ærlig har jeg lest like radikale ting av Einar Gerhardsen (og det var i siste bind av memoarene hans, og ikke ungdomssynder).

I Rødts prinsipprogram står det som første setning i sosialismekapittelet at “Rødt arbeider for å skape et samfunn som ikke lenger er underlagt kapitalistisk produksjonsmåte.”

I et underkapittel slås det også fast at “En slik økonomi bygger på arbeiderklassens kollektive makt over produksjonsmidlene. Demokrati og økonomi er ikke atskilte felt under sosialismen.” Slik sett er Rødt tydelig på ei anna (og etter mitt syn bedre) linje enn SV her.

Nå skal jeg ikke bare rakke ned på SV. Jeg må gi de litt ros også. Når jeg leser disse programmene opp mot hverandre, ser jeg at mens Rødt er mye tydeligere på prinsippene, er SV faktisk mer konkrete på modellnivå.

Nå er det selvsagt enklere å være konkret når man har en modell som ligner mer på dagens samfunn, men jeg mener det er noe vi i Rødt må bli flinkere til – skape en visjon av et framtidig sosialistisk samfunn som er såpass konkret at folk kan se det for seg som realistisk – og ønskelig.

Dersom vi ser på den biten av SV sitt program som omhandler politisk demokrati, er det lite der jeg vil si meg uenig i. Formuleringer som “Makten til å bestemme må ligge hos folk sjøl – direkte og gjennom valgte organer” og “Å bygge på demokratiet betyr at sosialisme tar opp i seg alle positive trekk ved det eksisterende politiske systemet og utvider og videreutvikler dette” er vanskelige egentlig å være uenige i, men det er også en svakhet.

SV er mye mindre konkrete her enn i økonomibiten, men formuleringer som “flere skal delta aktivt i beslutningsprosessene, gjennom valg, men også gjennom direkte innflytelse på avgjørelser av viktige saker som angår folks hverdag” peker jo i retning av deltaker”-boka til Lysbakken og Skjerve. Det er mulig det konkretiseres mer etter hvert.

Rødt sier enkelte ting som ligner litt “Folkestyret må dels være representativt og dels direkte” og “Ei sentral oppgave under sosialismen vil være å utvikle nye former for deltaking og styring som gjør det mulig for folk å være direkte involvert i avgjørelsene”. Her ser jeg faktisk ikke de helt store forskjellene, men årsaken kan godt være at begge programmene er vage og utydelige.

II

I 2007 – ganske nært i tid stiftelsen av Rødt skrev Knut Kjeldstadli en artikkel i tidsskriftet Demo – “Det reelle partiet” – hvor han skriver at:

“Det finnes i dag et ”reelt parti” som ikke samsvarer med noen av de eksisterende partiene, et opplevd menings- og handlingsfellesskap, som har vært noe av det mest gledelige for dem som har vært aktive på venstresida de seinere åra. Med slektskap i meninger og samarbeid har også fulgt økt tillit. Det omfatter mange partiløse, som i den strømningen i fagbevegelsen som kommer til uttrykk i Trondheims-konferansen, i bevegelsen for en annen type globalisering og mot imperialistisk krig. Det omfatter deler av Arbeiderpartiets venstrefløy, medlemmer av Rødt med unntak av en del sekterister, og i gode stunder om lag halvparten av SV. Det omfatter SU, RU og Rød Front, og mange innen ungdomsorganisasjoner utenom partiene.”

Jeg har jo lenge vært aktiv i Attac, og deler slik sett mye av Kjeldstadlis perspektiv. De SV’erne jeg møter i Attac-sammenheng er jeg stort sett enig med i det aller meste. Da blir spørsmålet om hvilket parti man skal være medlem av ofte en mer strategisk øvelse.

Knut Kjeldstadlis konklusjon var – ikke overraskende – at disse kreftene burde gå inn i SV, fordi SV framstår som “det minst dårlige utgangspunktet”.

Like før dette gikk forøvrig daværende leder av LO i Oslo, og Ap-mann Kleiv Fiskvik ut i Klassekampen og sa at folk i Rødt heller burde sette kreftene inn i Arbeiderpartiet.

Så venstrefolkene i alle parti vil ha oss til sitt parti. Det er vel ingen overraskelse at jeg vil ha folk til Rødt. Det har flere årsaker.

- Jeg ble med i daværende RV fordi jeg så at partiet var det som var tydeligst på de saksfeltene som den gang var viktigst for meg – internasjonal økonomi.

- Jeg velger Rødt fordi jeg faktisk vil bruke kreftene til å få gjort ting utad. Ikke på å forsøke å jobbe innad for å få snudd et parti hvor jeg har flertallet mot meg i sak etter sak.

Samtidig er det selvsagt viktig også å få gjort noe. Få gjennomført endringer i praksis. Slik sett er jeg ikke fullstendig uten forståelse for radikale folk som velger å gå inn i partier langt til høyre for dem selv for å forsøke å få snudd og endret det partiet. Det er åpenbart en enklere jobb med SV enn med Ap (men gevinsten er også mindre).

Dette på tross av at Reiulf Steen nylig gikk ut i Klassekampen og sa at (21/10-09)

“– Ideologisk sett mener jeg SV ikke står til venstre for Ap. SV er et sosialdemokratisk parti, og det er Ap også. Forskjellen er at Ap er mer av et arbeiderparti enn det SV er. Da er vi tilbake til forholdet til fagbevegelsen. Jeg mener at det eksisterer en arbeiderklasse, og den mangler SV tilknytning til.”

Jeg er ikke helt enig med Reiulf der, selv om jeg nok tror at det er mange i SVs ledelse som befinner seg til høyre for både han og Fiskvik.

Men selv om man kan oppnå en seier iblant, kan man også risikere å bli en nyttig idiot som et radikalt mindretall i et større sosialdemokratisk parti. Man kan risikere å fungere slik AUF gjør i Arbeiderpartiet: De trekker til seg masser av unge radikale stemmer til Ap, men har generelt dårlig gjennomslag i partiet. Da blir de et radikalt alibi som tar radikale stemmer og omformer dem til nyliberal politikk.

SV er ikke like ille, men også der dukker det innimellom opp saker som får meg til å riste på hodet. Som tillitsvalgt på en høgskole, er kampen mot nedrivingen av det akademiske demokratiet viktig for meg. Jeg ble sjokkert da jeg fikk høre at SVs landsmøte var nær ved å snu i spørsmålet om rektorvalg. I landsstyret gikk et mindretall på 10 inn for å stryke at «SV mener Universitets- og høyskoleloven bør endres slik at det blir obligatorisk med valg av rektor og fakultets- og instituttledelse.» På selve landsmøtet fikk strykningsforslaget støtte fra et flertall i programkomiteen før det heldigvis ble nedstemt i landsmøtesalen.

Vi har også masse andre eksempler – kanskje mest kjent er SVs støtte til NATO-bombingen av Serbia på 90-tallet. En støtte som skapte svært stor intern splid i partiet.

Lokalt sitter jeg i Fylkestinget og der merker jeg selvsagt også konsekvensene av at SV er i allianse med Ap, og bl.a. støttet nedleggelsen av tre videregående skoler i Trondheim. Selv om jeg har et bra samarbeid med SV i fylkestinget og stort sett er med de på gruppemøter o.l. så stemmer vi sammen mye sjeldnere enn det jeg hadde trodd på forhånd. Og selv om jeg er uenig i at SV ikke står til venstre for AP, er jeg nok enig i at SV mangler det forholdet til fagbevegelsen som både Ap og Rødt har, og det får konsekvenser i enkelte uheldige standpunkter innimellom.

Så derfor velger nok jeg fortsatt Rødt selv om jeg deler mye av Knut Kjeldstadlis analyse.

SV er (minst) to partier, og Solheim-fløyen som har sittet med makta i flere tiår nå, ser ikke ut til å slippe taket med det første. Det kommer nok til å komme en maktkamp når Halvorsen går av, og det er ikke gitt hvem som vinner den, men SV kommer uansett til å være et parti med en stor fløy som får litt vondt i munnen av å si “Sosialistisk Venstreparti”, og som foretrekker forkortelsen “SV”.

III

Men jeg tror uansett det kommer til å være behov for flere alternativ til på venstresida. Det finnes en del forskning på hvorfor folk velger den utdanningen de gjør, som jeg tror også er relevant i forhold til partivalg.

Disse valgene foregår ikke ved en rasjonell analyse over verken ideologi eller enkeltsaker – de foregår gjennom en prosess av identifikasjon. Man spør seg selv “Hvilken type person er en Sver eller Rødt’er?” “Hvilken type person ser jeg selv på meg som/har jeg lyst til å være”.

Det er på et slikt nivå jeg tror partivalg ofte skjer, og det er jo i et slikt lys at Frps messing om “folk flest” blir svært effektiv selv om den i og for seg er et ganske banalt triks.

Vi ser i dag at SV og Rødt har en viss arbeidsdeling mellom seg – kanskje særlig iht. kjønn. SV har et flertall kvinnelige velgere, mens Rødt har et flertall mannlige velgere. Det tror jeg rett og slett har mye med image å gjøre. I vårt samfunn blir det ofte sett på som en mer mannlig verdi å være radikal – både til høyre og venstre. Frp er jo også et mannsparti.

Slik sett kan det jo være et poeng i å ha venstreparti med noe ulik profil for å trekke enda flere ulike folk til venstresida totalt. Så jeg tror at også SV kan ha en rolle i framtida – også etter at Rødt har rent flertall på Stortinget – for å sikre et enda større venstreradikalt flertall med sine 10-15%. Men det betinger selvsagt at partiet går til venstre.

Men dette med identitet tror jeg også peker mot en av Rødts største svakheter. Om vi skal bli et parti for vanlige arbeidsfolk må vi faktisk ha en image som vanlige folk kan identifisere seg med. I dag tror jeg en del ser på oss som noe for spesielt interesserte, selv om de rent saklig vil kunne være enig med oss i mye.

Om jeg har et håp iht. et nytt prinsipprogram for Rødt, er det at vi fyller det med ord og formuleringer som man ikke trenger å ha gått en studiesirkel i marxistisk økonomi for å fatte innholdet i.

Vurdert til: av 56 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I forbindelse med fylkestingets behandling av “Strategiplan for kulturnæringer i Trøndelag 2009-2016″, følte jeg behov for å knytte noen kommentarer til saken.

Planen i seg sjøl er helt sikkert noe som både administrasjonen og komiteene har jobbet lenge med, og de har alle sikkert gjort mange både grundige og kloke overveielser i løpet av den prosessen. Det som gjorde at jeg ville ta ordet i denne saken her, var ei setning som står under punkt 5, på nest siste sida i saksframlegget.

Kulturnæringer handler ikke bare om næring og økonomisk verdiskaping. Den er til og med understreka, men jeg syntes den var såpass viktig at jeg ville understreke den en gang til fra talerstolen.

Det er jo flott at vi prøver å gjøre det mulig for kulturarbeidere å leve av det de driver med, og det er naturlig at fylkeskommunen har et fokus på kulturnæringer, men jeg håper at vi ikke glemmer at kultur handler om noe mye større og viktigere enn det. Kultur kan jo være så mangt og har opp gjennom historia vært tett knyttet til både katedral og børs, men i det siste kanskje mest til det siste.

Fylkesordføreren nevnte i sin åpningstale Jay-Z, som nylig besøkte Trondheim. Jay-Z tjener penger i bøtter og spann, men dersom jeg vil høre på kvalitets-hip hop, hører jeg heller på Dead Prez.*

Så jeg håper vi ikke glemmer Kulturen har sin viktigste samfunnsrolle som uavhengig aktør som jobber etter sine egne kvalitetskriterier. Kulturen må ikke være der for næringas skyld – det er næringa som må være der for kulturen.

Fotnote:
*Jeg har jo fulgt Jay-Zs karriere siden han var en ung protege under vingene til Big Daddy Kane, og til han har svingt seg opp til en av Hip Hopens – ja til og med musikkens – aller største superstjerner. Han er teknisk god og han har knyttet til seg musikere som skaper svært fengende hiter på løpende bånd. Jeg savner likevel litt mer substans hos Jay-Z, og da kanskje særlig i tekstene. Mens andre Hip-hop-stjerner som 2pac, Nas, Ice Cube etc. tidvis glimter til med svært oppegående samfunnsbevisste tekster, har Jay-Z litt for lett for å havne i “sex-money&drugs-hiphop”-fella og evner sjelden å løfte seg opp fra det anekdotiske hva angår det sosiale aspektet.

Nei – da har jeg som sagt mye mer sansen for mindre kjente band som f.eks. Dead Prez, som tjener mindre penger, men som klarer å kombinere svært fengende rytmer og en teknisk begavelse med sosialt bevisste tekster. Selv om jeg ikke trenger å være enig med Dead Prez heller i alt, har de en substans i tekstene sine som ejg stort sett savner hos Jay-Z, men også mange andre av rapens nåværende og tidligere superstjerner.

Lytt til Dead Prez du også:

Dead Prez Summertime music video from Tao Ruspoli on Vimeo.

Vurdert til: av 93 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I fylkestinget i Sør-Trøndelag i går fikk Rødt med seg et enstemmig Fylkesting på et forslag om at Staten raskt må få på plass varige tiltak mot avrenninga fra de nedlagte gruvene i fylket. Forslaget kom i tilknytning til Forvaltningsplan for vannregion Trøndelag som ble behandlet i fylkestinget 7/10.

Det opprinnelige forslaget til vedtak kunne inneholdt klarere formulerte krav til at sektormyndighetene tar ansvar for kostnader i forbindelse med overvåkning og opprydding der trusler mot vannkvaliteten skyldes virksomhet som faller under deres ansvarsområde, spesielt på områdene landbruket, energisektoren og gruveindustrien.

Der truslene mot vannkvalitetene er så gamle at det er vanskelig å peke ut noen ansvarlig myndighet, vil det være naturlig å kreve at Staten garanterer for kostnadsdekningen. Mye av gruveforurensningen stammer fra tiden før forurensningsloven, og mange av selskapene som drev gruvedrift eksisterer ikke lenger, og da blir det vanskelig å kreve at selskapene som drev gruvene skal betale opprydding. – Da må nødvendigvis det bli et statlig ansvar.

Sør-Trøndelag har vi fremdeles store utfordringer med avrenning fra gruvevirksomhet både på Røros og i Holtålen, men også på Løkken, hvor det er viktig å få tatt grep så fort som mulig for å unngå framtidige forurensingskatastrofer i vassdragene våre.

Se Rødts hjemmesider: http://roedt.no/sor-trondelag/nyheter/2009/10/fylkestinget-vil-stoppe-gr…

Vurdert til: av 81 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som enkelte lesere sikkert vet driver undertegnede til tider en del politisk aktivitet for et parti ytterst på norsk venstreside. Som enkelte kanskje også vet driver undertegnede samtidig og underviser kommende ingeniører innenfor realfag, og er dermed også tidvis innom ulike områder innen matematikken.

FOR SIKKERHETS SKYLD: I tilfelle KRD vil forsøke å skjule sin pinlige tabbe (eller evt. skumle konspirasjon mot Rødt), sikrer vi bevis gjennom en skjermdump. Klikk på bildet for å se en større versjon.

Slik sett burde det kanskje ikke overraske noen at undertegnede regner litt på valgresultatet i rolige stunder, og når jeg skal gjøre det går jeg selvsagt til Kommunal- og Regionaldepartementets kjente side valg.no, rettere bestemt til http://www.regjeringen.no/krd/html/valg2009/bs5.html hvor tallene står.

De fleste har selvsagt fått med dere at det er blitt rapportert i alle media at Rødt fikk 1,3% i valget. Jeg kan nå avsløre at dette ikke stemmer.

Dersom vi tar antall frammøtte og trekker fra forkastede og blanke stemmer får vi følgende tall:
2696366 – 11684 – 2048 = 2682634

Rødts stemmetall er oppgitt til 36219

Rødts prosentvise fordeling finner vi da ved (36219 / 2682634)*100 % = 1,3501 %

Korrekte avrundingsregler tilsier som kjent at man runder tall fra og med 1,350 og oppover opp til 1,4 når man går ned til to gjeldende siffer.

Det vil si at Rødts korrekte resultat oppgitt med en desimal er 1,4 %

Hver promille teller som kjent på veien til revolusjonen!

Jeg forventer nå at Kommunal- og Regionaldepartementet:
1) Sender sine ansatte på prosentregningskurs.
2) Beklager dette stygge overgrepet overfor Rødt.
3) Gir Erling Folkvord en plass på Stortinget som plaster på såret!

Litt mer seriøst:
Denne lille regnefeilen var jo uten betydning, men det hadde jo ikke trengt å være tilfellet for en annen regnefeil. Når det har vært såpass mye tull med valg.no at de stenger siden i flere dager for å sikre alle beregningene, forventer jeg faktisk at tallene der er korrekte – og det gjelder også siste desimal.

Vurdert til: av 89 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så var det valget da. Det krever kanskje en liten oppsummering.

Rødt
Overskriften henspeiler selvsagt på at det var alt for få som stemte på Rødt. Rødt gikk fram i valget, men mye mindre enn målinger viste i forkant, og stortingsmandatet glapp i Oslo med litt over 1000 stemmer. Det er slik sett ingen grunn til å svartmale situasjonen – Rødt har en jevn framgang, og dagens valgresultat er bedre enn alle RVs resultater med unntak av 97-valget da Erling Folkvord satt på Stortinget (det er selvsagt enklere å få oppmerksomhet og stemmer når du allerede er representert på Stortinget enn når du ikke er det).

Det samme bildet gjenspeiler seg lokalt, som illustrasjonen fra Trondheim under viser.

Ellers har Rødt også hatt en tilstrømming av nye medlemmer i valgkampen, og merket mye interesse for partiet.

Egentlig er det litt merkelig at ikke Rødt har større oppslutning. Det er ikke i og for seg merkelig at folk ikke stemmer på Rødt – de fleste gjør nå en gang ikke det. Det er heller ikke merkelig at Rødt går noe tilbake i resultat i forhold til de beste meningsmålingene før valget – det har ofte skjedd med RV også. Det merkelige denne gangen er at spriket mellom gjennomsnittsmålingene i valgkampen og det endelige resultatet er såpass stort. Snittmålinger under valgkampen har jevnt over gitt Rødt en oppslutning rundt 2 %. Enkeltmålinger er generelt lite å stole på men snittmålinger har vist seg å være mer pålitelige. Det er vanskelig å tolke dette anderledes enn at ca. 0,5% av befolkningen hadde tenkt å stemme Rødt, men valgte å gjøre noe annet. Hva kan årsaken til dette være?

Frykten for Frp
Jeg tror mye av årsaken til dette er at gårsdagens valg i stor grad ble et valg mot Frp. Rødt kan ha blitt rammet av mye det samme som Venstre i følge Sponheim ble rammet av – mange valgte å gå til Ap for å forsøke å hindre en Frp-dominert regjering. Selv om analytikere peker på at V har mistet mye stemmer til Høyre, kan nok Sponheim ha rett i at det som bikket V under sperregrensa var et tap til Ap.

Mange Frp-velgere later til å tro at Frp er norges mest populære parti, men som jeg tidligere har påpekt: Selv om mellom en femdel og en firedel av velgerne støtter partiet, topper Frp “hat-lista” til et flertall av nordmenn. Frp topper alle meningsmålinger om hvilket parti ville stemt ut av Stortinget om de hadde muligheten, og over halve befolkningen ser på partiet som et som de overhode ikke kunne tenke seg å stemme på.

Slik sett blir det logisk at sentrumspartiene tar klar avstand fra Frp. Frp og H har allerede kapret de aller fleste velgerne som ikke avskyr Frp, og ved å omfavne Frp vil V og Krf tape mange fler velgere enn de vil kunne kapre.

Summa summarum tror jeg altså at Ap har tjent mye på taktisk stemmegivning, og på at dette valget i stor grad endte opp med et valg motFrp.

En anekdote: på Attacs sommersamling i 2009, snakket tidligere LO-leder Gerd Liv Valla om valgkampen, og motiverte mange med å peke på konsekvensene av en H/Frp-dominert regjering. Jeg påpekte da at det er vanskeligere å mobilisere folk bare på bakgrunn av at alternativet er verre – det skaper ikke den samme entusiasmen, men Valla var ikke nødvendigvis helt enig.

I retrospekt tror jeg vi fikk litt rett begge to. Det var mye mindre entusiasme rundt denne valgkampen enn den i 2005. Mange fagforeningsaktivister og aktivister i andre organisasjoner har blitt desillusjonerte, og valgdeltagelsen er generelt mye dårligere. Likevel så holdt det altså. Frykten for Frp skremte fram en ny rødgrønn regjering, selv om det ser ut til at den kan bli enda mindre både rød og grønn enn den vi har nå.

Flertall til venstre
Akkurat som for fire år siden, begynner nå høyresida å mase om det urettferdige valgsystemet, og hvordan det totalt var flere som stemte på H/Frp/Krf/V enn på Ap/SV/Sp, men det vil jo alltid skape ujevnheter når flere millioner stemmer skal fordeles på 169 plasser. Den største skaperen av ujevnheter klages det likevel lite om, og det er sperregrensa. De aller fleste stemmene til partiene som ikke sitter på Stortinget, gikk faktisk til partier som står til venstre for regjeringa, og sikrer dermed et flertall i befolkningen på venstresiden av politikken.

Vurdert til: av 158 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende