Etter Israels brutale inntog i Gaza går debatten høyt og lavt, og mange påstander slenges ut igjen og igjen.
Jeg har her samlet noen kommentarer til typiske spørsmål i
Israel-palestinakonflikten på et fat – så kanskje debatten heretter kan
foregå på et mer opplyst nivå. De krasse spørsmålene kommer nummerert,
etterfulgt av en rolig og balansert kommentar.
1. Dere på venstresida støtter alltid palestinerne og hater
Israel av ideologiske grunner (og fordi Israel er alliert med USA, som
dere nærer en irrasjonell antiamerikanisme overfor).
Dette er feil. Opprinnelig omfavnet venstresida Israel og støttet
helhjertet opp om det nye landet. Grunnene til dette er mange. Selvsagt
fordi jødene (helt berettiget) fikk en masse sympati etter 2.
verdenskrig, og man mente det var bra på alle måter at de fikk et
hjemland, men man støttet også Israel av andre, mer ideologiske
grunner. En viktig enhet i det Israelske samfunnet var (og er delvis)
nemlig Kibbutzen.
En kibbutz er et tradisjonelt israelsk jordbrukskooperativ, og
sosialister fra hele verden dro og besøkte kibbutzer, for å se og lære,
og mange mente dette var en inspirerende og spennende modell på
sosialisme.
De fleste på venstresida er derimot ikke slik, som enkelte på
høyresida like å påstå, at de blindt støtter eller fordømmer det ene
eller andre regimet eller landet. Støtten må være basert på hva det
landet faktisk foretar seg. Når det utover 60- og70-tallet ble klart
for stadig flere hvor aggressivt Israel oppførte seg overfor
palestinerne, og hvor brutal undertrykkingen var, mistet Israel
glansen, og de fleste på venstresida innså at et jordbrukskooperativ på
okkupert land, egentlig ikke var spesielt sosialistisk i det hele tatt.
(I forhold til parentesen kan man jo si at begrepet "antiamerikanisme"
er et sekkebegrep som fungerer til å sause sammen både saklig og
rasjonell og usaklig og irrasjonell USA-kritikk på en slik måte at den
rasjonelle og saklige kritikken blir tilsmusset via en slags "guilt by
association". USA er ikke spesielt "ondt" eller noe slikt, men USA er i
dag verdens dominerende stormakt. En stormakt som ønsker å forbli
stormakt, må føre en stormaktspolitikk. Historisk går dette ut over de
som ikke er blant denne stormaktens elite. Derfor er USA kanskje det
landet i verden som står bak mest faenskap i dag, men det er naivt å
tro at det ville vært bedre om et annet land hadde en tilsvarende
posisjon. Sovjetunionen oppførte seg f.eks. i Øst-Europa på en måte som
til forveksling ligner USAs framferd i Latin-Amerika med støtte til
brutale marionettregimer. Storbritannias tid som globalt dominerende
stormakt bar med seg brutal kolonialisme båret fram av en rasisme som
tilsa at urfolk skulle bombes til fornuft. USA er altså ikke problemet
- imperialisme – at et land skal utøve makt over og dominere mange
andre land – det er problemet. USA er bare det mest aktuelle
eksempelet.)
2. Men Hamas har jo skutt tusenvis av raketter på sivile i Israel
i årevis. Israel har vært ekstremt tålmodige, og må da få forsvare seg
selv?
La oss ta en ting av gangen.
Hamas sine Qassam-raketter først. Hamas sikter ikke på sivile med
disse rakettene – de sikter heller ikke på militære – de kan rett og
slett ikke sikte fordi rakettene ikke har styringssystem. Hamas er rent
militært ekstremt lavteknologisk og slik sett ingen match for verdens
5. største militærmakt. På grunn av dette ramler de fleste rakettene
ganske håpløst ned i åker og eng, langt unna noe mål i det hele tatt.
Det er en grunn til at antall raketter
heller nevnes fra Israels side enn antall døde, for på grunn av den
forhistoriske teknologien er det bare 13 israelere som er drept av
disse rakettene over mange år, mens Israel nå som kjent har drept over 600 palestinere i løpet av noen få dager.
Når det er sagt kan man selvsagt kritisere Hamas for å sende i vei
raketter som like lett treffer sivile som militære mål, og med den lave
treff-frekvensen kan man lure på hvorfor de gidder. Svaret må nok søkes
i tiår med brutal
israelsk okkupasjon, hvor man har sett venner og slektninger drept, man
har sett palestinsk jord stjålet og gitt til jødiske bosettere (som er
vel så religiøst fanatiske som Hamas), og man er altså redusert til
annenrangs borger i sitt eget land i et system som i følge Desmond Tutu ikke står tilbake for Apartheid-systemet i Sør-Afrika. – Disse rakettene er altså en desperat handling fra desperate folk.
Om Israel har vært tålmodige, har palestinerne altså vært titalls
ganger mer tålmodige og tålt drap, okkupasjon og urett i mye større
grad og i lengre tid enn det Israel har med disse rakrettene. I hele
denne konflikten har det blitt drept mange ganger fler palestinere enn
israelere, men denne hundredoblingen vi nå har sett bryter alle
grenser. Dette er ikke forsvar fra Israels side, men et brutalt overgrep.
3. Men det var tross alt Hamas som brøt våpenhvilen!
Våpenhvilen er blitt brutt mange ganger. Israel brøt den i november og drepte 6 Hamas-folk inne i Gaza.
Slik har vi sett små angrep hit og dit i lang tid. Når Israel nå
begynner det som man forsiktig kan kalle en brutal voldtekt av Gaza,
kan altså dette vanskelig begrunnes i en bestemt aksjon fra Hamas, og
som vi har sett over – heller ikke i totaliteten av Hamas sine angrep -
det er en ekstrem overkill i alle tilfeller – en horribel
krigsforbrytelse som det ikke finnes noen unnskyldning for!
4. Men vi kan ikke stole på det vi får høre fra Gaza. Han Gilbert-legen
som er der er Rødt-medlem og gammel venstreraddis som hater USA og
Israel uansett hva de gjør – dessuten sa han noe skummelt i et intervju
med Dagbladet i 2001!
Dersom Israel er misfornøyd med informasjonen som kommer ut fra
Gaza, hadde de lett kunne fikset på det ved å slippe inn journalister
fra alle slags aviser og TV-kanaler. Det ønsker de tydeligvis ikke, for
Israel har stengt grensa for samtlige journalister. Man må da bare anta
at Israel frykter at enhver journalist bare ville bekreftet og/eller
forsterket det inntrykket vi har fått av Israels massive overgrep mot
sivilbefolkningen fra Mads Gilbert og Erik Fosse.
For å forsøke å diskreditere Gilbert har nå flere dratt fram noen sitater fra et intervju i Dagbladet
i 2001, hvor han blant annet sa "Hvis USAs regjering har en legitim
rett til å bombe og drepe sivile i Irak, har også de undertrykte en
moralsk rett til å angripe USA med de våpen de måtte skape. Døde sivile
er det samme enten det er amerikanere, palestinere eller irakere".
Dvs. at et palestinsk liv er like mye verdt som et US-amerikansk, og
at alle har like mye eller lite rett til å drive med terror mot sivile.
Dvs – dersom det skal være greit at USA gjør det, må det også være
greit at andre gjør det. Å mene noe annet vil være toppen av hykleri.
Nøkkelen er selvsagt at det ikke er greit når USA gjør det, men de får
altså likevel stort sett klapp på skulderen av de fleste vestlige
regjeringer uansett hva de foretar seg. Gilberts utsagn er slik sett
bare ren common sense, og at et slikt utsagn skal diskreditere Gilbert
faller på sin egen urimelighet. (Forøvrig er det litt spesielt rent
presseetisk at Dagbladet lar redaktøren av Nordlys harselere fritt over
Gilbert, uten at Gilbert kan ta til motmæle (han har vel annet å bruke
sin stramt tilmålte tid med media mellom operasjonene til))
5. Hvordan kan dere på venstresida støtte Hamas? Hamas er jo en terrororganisasjon!
Ingen på venstresida støtter Hamas sitt politiske prosjekt. Dersom
vi skulle snakke om noen støtte i den betydningen ville de fleste på
venstresida sikkert støtte f.eks. PFLP som også slåss mot okkupasjonen,
men som er er en venstreradikal, sekulær gruppe/parti og en del av PLO.
Det mange på venstresida mener er 1. At palestinerne selv må få
bestemme hvem som skal lede dem, og at vi må respektere valget de gjør,
også når de ikke stemmer på de vi liker. Det vil bety at vi må forholde
oss til Hamas som demokratisk valgte representanter for palestinerne.
og 2. At dersom vi ønsker å få på plass en varig løsning i Palestina,
må alle de som representerer store grupper av palestinere med -
inkludert Hamas.
Ingen på venstresida synes heller at det er OK å drepe sivile, men
en del synes kanskje at det blir litt feil å kalle Hamas en
terrororganisasjon, mens den Israelske hæren som dreper hundre ganger
så mange sivile, ikke blir karakterisert som en. Som nevnt tidligere
har Hamas drept svært få sivile israelere i sine rakettangrep mot
Israel, mens den israelske hæren nå bomber markeder og skoler
og dreper sivile i et økende tempo. Å ikke stille samme krav til Israel
som til Hamas er hyklersk, og det vil de færreste være med på. Hamas
har også en lang historie med humanitært arbeid blant palestinerne som
har gitt dem mye støtte, og denne historien er mye lengre enn den
væpnede kampen som er relativt ny fra Hamas side. Hamas er en bred
organisasjon som har både mer ekstreme og moderate politiske krefter i
seg. Israels politikk styrker de ekstreme. Hamas har vunnet oppslutning
på grunn av Israels stadig lengre brutale okkupasjon, og ikke minst
også på grunn av korrupsjon og maktmisbruk fra Fatah. Det blir altså
både forenklet og hyklersk å avskrive Hamas som en "terrororganisasjon"
som må "utslettes" (skal man utslette det flertallet av palestinere som
stemte dem fram også??).
Folk på venstresida støtter altså ikke Hamas sine politiske mål, og
heller ikke drap på sivile, men man støtter palestinernes rett til å
selv velge sine ledere, og man støtter palestinernes (og det omfatter
selvsagt også Hamas sin) rett – som er grunnfestet i folkeretten – til
å slåss mot okkupasjonsmakten. Desto mer brutale Israel er, desto sterkere blir naturlig nok støtten til de som vil svare med samme mynt.
6. Men Hamas har jo på charteret sitt at de vil utslette Israel. Man kan ikke forhandle med slike!
Hvis man ikke skal forhandle med de man er uenige med, er det lite behov for forhandlinger.
Når det er sagt er det som tidligere nevnt flere fløyer i Hamas. Å
utslette Israel som stat, trenger ikke å forstås som å utslette
innbyggerene, men som å ende situasjonen med en stat hvor en
majoritetsfolkegruppe (jødene) har særrettigheter, og minoriteten
(palestinere) er annenrangs borgere. (Her er det selvsagt ulike fløyer
som legger ulike ting i formuleringene, som i programmene til alle
norske parti.) En slik en-statsløsning er selvsagt et helt legitimt
mål, men det er et problem for Israel, siden jøder vil havne i
mindretall i en samlet jødisk-palestinsk stat, og et demokratisk system
vil da sannsynligvis ribbe dem for de spesielle rettighetene de har i
Israel i dag.
Derfor har Israel ønsket seg en to-statsløsning,
med en israelsk og en palestinsk stat – også et legitimt forslag, for
all del. Problemet er bare at Israel har okkupert og ekspropriert store
deler av palestinernes land, og opprettet jødiske bosettinger der. I en
tostatsløsning må selvsagt disse hentes hjem til Israel, noe det er
politisk svært vanskelig for en israelsk regjering å gjøre.
Dersom vi skal gå etter gjeldende internasjonal lov, er likevel
saken klar. Israel er forpliktet til å trekke seg tilbake, minst til
1967-grensene. De palestinske flyktningene som har blitt fordrevet fra
sine eiendommer i Israel har også en soleklar rett til å vende hjem
etter folkeretten. Dersom noe av dette er problematisk for Israel (noe
det åpenbart er), må Israel i så fall tilby en kompensasjon, som
palestinerne – både de i Palestina, og flyktningene – kan akseptere. En
løsning må gå langs disse linjene, gjennom forhandlinger med alle
parter – også Hamas. Noe Israel kan og bør gjøre umiddelbart er likevel
å trekke seg ut av det aller meste av både Vestbredden og Gaza, og gi
palestinere mulighet til å forflytte seg mellom de palestinske områdene.
Det virker likevel ikke som om Israel er interessert i en slik
løsning. Hvorfor? – I 2006 klarte endelig Fatah og Hamas å stable på
beina en samlingsregjering. Denne regjeringen ville anerkjenne Israel,
og slik sett hadde Hamas (ad omveier) de facto gjort det samme. Dette
hadde vært en regjering med et bredt mandat fra palestinerne, og som
dermed hadde kunnet drive reelle forhandlinger. Like etter dannelsen av
regjeringen invaderte Israel Gaza, kidnappet 8 regjeringsmedlemmer og
20 parlamentsmedlemmer, og ødela regjeringen helt i oppstarten.
Det virker som Israel er rimelig fornøyd med en situasjon hvor Hamas
er fordømt av det meste av verden, hvor en stor Apartheid-mur holder
palestinerne isolerte (også fra hverandre), og hvor noen få
Hamas-raketter skutt ut i blinde gjør relativt liten skade, men gir et
godt påskudd til å fortsette overgrepene.
Israel ønsker en løsning hvor mesteparten av Palestina blir innlemmet i
Israel, men de fleste innbyggerne blir sperret inne i noen små
palestinske enklaver. Det virker som de vil forsøke å bombe og skyte
palestinerne til å akseptere et slikt bantustan-system.
Det er slik sett mystisk
hvordan enkelte vegrer seg så utrolig for å kritisere Israel, uten å
samtidig – nesten refleksmessig måtte kritisere Hamas. Andre holder
godt kjeft. Heldigvis finnes det en og annen statsleder som er i stand til å si ifra.
7. Vi så jo hvordan palestinasupporterne laget kvalm og bedrev
hæreverk i Oslo på torsdag. Pro-Israeldemoen til Siv Jensen var derimot
fredlig. Viser ikke dette at det er palestinerne som er rabiate, og at
Israel bare forsvarer seg, og at vi dermed må støtte Israel?
Her er det flere ting å ta tak i.
For det første er det (som jeg håper alle ser) ingen logisk
sammenheng mellom en voldelig demonstrasjon i Oslo, og et
skyldfordelingsspørsmål i Midtøsten. Det at demonstranter kaster
flasker i Oslos gater gjør ikke Israels bomber og drap
på snart 1000 palestinere på Gaza noe mindre til en krigsforbrytelse.
Det endrer heller ikke på at Israel er det landet i verden som har
rekord i å bryte FN-resolusjoner, ved å nekte å trekke seg ut av
okkuperte områder. En urett gjør ikke en annen urett mindre, og hærverk
i Oslo, kan aldri bli en unnskylding for Israels massedrap i Palestina.
Det er også viktig å påpeke at det (som alltid) er et lite mindretall
av demonstranter som lager bråk.
Så er spørsmålet hvem som startet bråket og hvorfor. Jeg har tidligere skrevet
at det kan være forståelig at mange blir sinte og frustrerte på (og
over) grensen til det som er sunt av å se de blodige scenene fra Gaza.
Når man kombinerer dette med å se på at en av Norges mest kjente
politikere står og støtter
terroren, kan det sikkert tippe over for enkelte. Det kan være en
forklaring på det som skjer, men det er selvsagt ingen unnskylding.
Den oppførselen vi ser i slike demonstrasjoner, er en gavepakke til nettopp Siv Jensen, som selvsagt
bruker den nettopp (irrasjonelt nok) til å unnskylde Israel og sverte
alle som støtter palestinernes sak i Norge. Gruppekarakteristikker, og
å skjære alle over en kam har vært Frps suksessoppskrift i mage år, og
det virker ikke som de har sluttet med det ennå. Slik sett er det god
grunn til å støtte de uttalelsene som har kommet fra Palestinakomiteen og Gazas støttekomite, og som ber demonstrantene tenke seg om to ganger i forhold til konsekvensen av det de driver med.
Når det er sagt er det kommet enkelte rapporter fra demonstrasjonen
om at det kanskje ikke er fullt så enkelt likevel. Flere har rapportert
om provokatører
i demonsrasjonen. Provokatører er velkjent under slike demonstrasjoner,
både her hjemme og i andre land. Provokatørene har som oppgave å
benytte seg av gruppepsykologi, og prøve å få dratt med flest mulig til
mest mulig bråk av ymse årsaker. Enkelte steder har politiet benyttet
seg av provokatører for å forsøke å skaffe seg grunnlag til å fengsle
demonstranter (det er bl.a. dokumentert både i enkelte av de store europeiske demonstrasjonene mot WTO/Verdensbanken etc., og i andre deler av verden).
Det er ikke rapportert om slike i Oslo. Andre provokatører er
høyreekstreme som vil forsøke å sverte demonstrasjonen, og selvsagt,
personer og grupperinger som ikke er politiske, men som bare rett og
slett liker å slåss.
I forhold til Oslo, er det spekulert i fotballpøbler av den siste sorten. Dagbladet skriver
blant annet at "Dagbladet.no observerte flere ganger at kraftige hvite
menn i 30-åra som ikke tilhørte politiet eller de tradisjonelle
demonstrantene i Oslo blandet seg inn i ulike situasjoner". Det
fortelles også om pro-Israelske provokatører, som blandet seg inn i demonstrasjonen for å diskreditere den. Personlig har jeg få illusjoner om hva Mossad kan finne på selv her mot nord, men det kan selvsagt også være andre aktører. Blant de arresterte etter demonstrasjonen var det forøvrig bare en (av 45) med palestinsk bakgrunn. Flere kilder melder også om at media har overdrevet voldsomhetene (surprise), og at politiet opptrådte brutalt og overdrevet på en måte som skjerpet og økte volden, heller enn å dempe den.
Det jeg likevel synes er det tristeste er hvordan media opptrår i
slike demonstrasjoner. Samtidig med at et lite antall bråket på Carl
Johan, samlet 11000 demonstranter seg til en fredlig markering på Youngstorget.
Den ble fullstendig overskygget. Når media kontinuerlig neglisjerer
fredlige markeringer til fordel for de hvor det blir bråk, spiller de
rett inn i armene på de som lager bråket, enten de er provokatører,
pøbler som bare er ute etter bråk, eller forvirrede demonstranter som
vurderer suksessen av demoen etter antall oppslag neste dag. Media
burde ikke la seg bruke på denne måten.
Konklusjonen blir at bråket sannsynligvis var et resultat av
provokatører, sint og dum ungdom som lot seg rive med og et politi som
opptrådte lite taktisk i forhold til å dempe konflikten. Det eneste vi
som demonstrerer kan gjøre er å jobbe opp mot de som deltar i demoen,
og få de til å utøve selvdisiplin slik at de ikke lar seg rive med av
provokatørene. Men – det viktigste er: Uansett hva som måtte være den viktigste årsaken, endrer det selvsagt ikke på noen ting i forhold til Palestinakonflikten.
8. Det snakkes mye om at angrepet på Gaza er "ute av proporsjoner". Nå har både Herman Willis i Dagbladet og Andre Glucksman i Dagsavisen,
levert lange debattinnlegg om hvorfor det er en tullete måte å
argumentere på. Der fikk vel venstresida så hatten passer tenker jeg?
I utgangspunktet kan jeg være enig i at proporsjonalitet ikke er det
denne saken handler om. Israel er en okkupasjonsmakt og er forpliktet
til å trekke seg ut av de okkuperte områdene uansett hva Hamas eller
andre måtte finne på. Tilsvarende har palestinere etter folkeretten en
soleklar rett til å slåss mot okkupanten, uansett om denne har vært
"snill" og ikke bombet dem de siste par ukene. Ingenting av grunnlaget
i denne konflikten handler slik sett om proporsjonalitet, men jeg har
en følelse av at det ikke er akkurat det Willis og Glucksman tenker på.
Willis kaller det å snakke om proporsjonalitet "En vemmelig sjargong
som fordrer at man befinner seg på trygg avstand av bomber, raketter,
granater og geværer", og argumenterer slik kanskje mer på basis av
følelser enn fornuft. Glucksman skriver tilsvarende at "Det er ikke ute
av proporsjoner å ville overleve". Begge to har da levert argumenter
som i sin logiske konsekvens gir Israel rett til hva som helst på Gaza
på grunn av 4 døde israelere etter Hamas-bomber. Med tanke på at Israel
er en atommakt, er det en skremmende logikk.
For de fleste mennesker er det innlysende på bakgrunn av ganske
grunnleggende og elementær etikk og moral at å invadere og terrorbombe
en hel stat som en konsekvens av et fåtall dødsfall ikke kan forsvares.
Man kan selvsagt forstå sinnet og frykten til israelere, på samme måte
som man kan forstå palestinernes, men man kan ikke forsvare det Israel
nå foretar seg.
La oss ta for oss proporsjonalitetsargumentet. Israel bedriver nå
krig. Hele grunnlaget, og rettferdiggjørelsen av krig handler, ikke om
"proporsjonal gjengjeldelse", men om en ide om at målet skal hellige
middelet. Alle er enige om at krig er et grusomt middel, men de fleste
er også enige i at det finnes situasjoner hvor alternativet ville vært
verre. Det mest åpenbare eksemplet for oss nordmenn er kanskje tanken
på å hadde måttet leve under nazismen i stedet for å gjøre motstand for
65 år siden. Man går altså til krig, for å forhindre et alternativ som er verre enn krigen. Det er i dette lyset man må se argumentasjonen om proporsjonalitet.
Når dødstallene etter Israels invasjon av Gaza nå tikker stadig
nærmere 1000, må det dermed være lov å se på hva som er alternativet
Israel påberoper seg å ville forhindre. Hamas har i årevis sendt ut
raketter over grensa mot Israel, og det er disse Israel nå vil stanse.
Over mange år har disse rakettene drept 13 sivile israelere.
De fleste vil da kanskje akseptere at krigens grusomheter er
betraktelig større enn alternativet, selv om heller ikke alternativet
er noen idealtilstand. Rettferdiggjøringen for Israels krig er altså overhodet ikke til stede i det som Israel nå bedriver, og verken Willis eller Glucksmans ensidige emosjonelle apeller kan endre på det.
av 24 lesere
