VS. 
Her om dagen holdt jeg en liten innledning om hvor Rødt sto i forhold til SV. Min med-(mot?)innleder fra SV var dessverre satt ut av en svinaktig influensa, så enkelte spørsmål jeg stiller meg om SV forble ubesvarte, men eventuelle SV-sympatisører blant leserne, kan jo slå seg løs i kommentarfeltet. Den tredelte teksten under gjenspeiler sånn ca. hva jeg sa.
I
Venstresida har jo alltid (eller i alle fall siden Monty Pythons Life of Brian) blitt beskyldt for å være sekteriske og koke suppe og lage splittelser på bitte små forskjeller.
På den andre siden er det jo også ingen tvil om at det finnes mange store både praktiske og reelle skiller mellom det som litt enkelt omtales som “venstresiden” i Norge i dag.
I forhold til Rødt og SV har det vært stilt spørsmål om hvor store forskjellene egentlig er. Det har nylig gått en liten debatt i Klassekampen mellom bl.a. Bjørn Krangsass og Johan Ditlef-Martens om temaet, og representanter for Sosialistpartiet i Nederland har stilt spørsmål ved behovet for to ulike partier i Norge. Rødt er nå i en prosess med å utvikle en nytt prinsipprogram, og i den sammenhengen kan det jo være interessant å kikke litt nøyere på hva som faktisk skiller oss fra det norske partiet som kanskje ellers står oss nærmest.
I mange praktiske spørsmål og dagskamper står jo Rødt og SV på samme side, så i utgangspunktet kan det jo være interessant å kikke på ideologien – prinsippene. Hva står det f.eks. om sosialisme i prinsipprogrammene i de to ulike partiene?
Jeg tenkte å kikke på sosialismekapittelet til SV, men fant fort ut at SV ikke har noe eget sosialismekapittel. Men de har selvsagt mye om sosialisme, selv om de ikke har latt det navngi et kapittel.
De viktigste politiske prinsippene for meg, ligger i økonomien. Om jeg får bruke et par marxistiske termer: Det er det private eierskapet til produksjonsmidler som andre mennesker bruker til å arbeide, som skaper profitt, veksttvang og alle de problemene som følger av et kapitalistisk system.
I kapittelet til SV om “Økonomisk demokrati”, står det blant annet at “Vi må arbeide fram mot en treleddet økonomi med offentlig virksomhet, privat virksomhet og en tredje sektor, bygd på samvirke og frivillig organisering.”
“De store og tunge bank- og kredittinstitusjonene skal være i offentlig eie. Utover dette er det rom for andre eierformer i samvirkeregi. Stat, fylker og kommuner kan eie og drive nøkkelbedrifter dersom disse er av spesiell samfunnsmessig interesse. Utover dette er det rom for andre eierformer som samvirke og privat eie.”
Hva dette private eiet består i blir ikke veldig konkretisert, men jeg leser det ikke som at det er noen begrensninger som går i retning av et brudd med kapitalistiske produksjonsforhold:
Det står at “arbeidstakere både i privat og offentlig sektor skal ha styringa over sine arbeidsvilkår innen rammer fastsatt av folkevalgte organer og skal velge egne representanter til virksomhetenes styrende organer”, men det står ikke hva den “styringa” innebærer i forhold til “styringa” til den private eieren.
Dersom de ansatte har all makta ser jeg ikke for meg at en privat eier vil ønske å investere i en produksjon, og da blir jo konsekvensen at SVs “tre-sektormodell” faller sammen.
Videre sier også SV at “Når privat virksomhet er en del av den totale økonomien, vil noen stadig kunne ha større inntekter og makt enn andre. Kampen mot ulike former for overklasse og eliter – kampen for å spre makt og dele inntekt, vil derfor fortsette også under nye samfunnsforhold.”
Men hvor nye er egentlig samfunnsforholdene dersom den kapitalistiske økonomien fortsetter? Det er vagt, men jeg leser dette som at SV ikke vil ha noe reelt og fullstendig brudd med kapitalismen, men bare sette den inn i stramme tøyler. Det er litt skuffende for meg. Og det er i så fall et viktig prinsipielt skille i forhold til hvor SV og Rødt vil hen til syvende og sist.
For å være ærlig har jeg lest like radikale ting av Einar Gerhardsen (og det var i siste bind av memoarene hans, og ikke ungdomssynder).
I Rødts prinsipprogram står det som første setning i sosialismekapittelet at “Rødt arbeider for å skape et samfunn som ikke lenger er underlagt kapitalistisk produksjonsmåte.”
I et underkapittel slås det også fast at “En slik økonomi bygger på arbeiderklassens kollektive makt over produksjonsmidlene. Demokrati og økonomi er ikke atskilte felt under sosialismen.” Slik sett er Rødt tydelig på ei anna (og etter mitt syn bedre) linje enn SV her.
Nå skal jeg ikke bare rakke ned på SV. Jeg må gi de litt ros også. Når jeg leser disse programmene opp mot hverandre, ser jeg at mens Rødt er mye tydeligere på prinsippene, er SV faktisk mer konkrete på modellnivå.
Nå er det selvsagt enklere å være konkret når man har en modell som ligner mer på dagens samfunn, men jeg mener det er noe vi i Rødt må bli flinkere til – skape en visjon av et framtidig sosialistisk samfunn som er såpass konkret at folk kan se det for seg som realistisk – og ønskelig.
Dersom vi ser på den biten av SV sitt program som omhandler politisk demokrati, er det lite der jeg vil si meg uenig i. Formuleringer som “Makten til å bestemme må ligge hos folk sjøl – direkte og gjennom valgte organer” og “Å bygge på demokratiet betyr at sosialisme tar opp i seg alle positive trekk ved det eksisterende politiske systemet og utvider og videreutvikler dette” er vanskelige egentlig å være uenige i, men det er også en svakhet.
SV er mye mindre konkrete her enn i økonomibiten, men formuleringer som “flere skal delta aktivt i beslutningsprosessene, gjennom valg, men også gjennom direkte innflytelse på avgjørelser av viktige saker som angår folks hverdag” peker jo i retning av deltaker”-boka til Lysbakken og Skjerve. Det er mulig det konkretiseres mer etter hvert.
Rødt sier enkelte ting som ligner litt “Folkestyret må dels være representativt og dels direkte” og “Ei sentral oppgave under sosialismen vil være å utvikle nye former for deltaking og styring som gjør det mulig for folk å være direkte involvert i avgjørelsene”. Her ser jeg faktisk ikke de helt store forskjellene, men årsaken kan godt være at begge programmene er vage og utydelige.
II
I 2007 – ganske nært i tid stiftelsen av Rødt skrev Knut Kjeldstadli en artikkel i tidsskriftet Demo – “Det reelle partiet” – hvor han skriver at:
“Det finnes i dag et ”reelt parti” som ikke samsvarer med noen av de eksisterende partiene, et opplevd menings- og handlingsfellesskap, som har vært noe av det mest gledelige for dem som har vært aktive på venstresida de seinere åra. Med slektskap i meninger og samarbeid har også fulgt økt tillit. Det omfatter mange partiløse, som i den strømningen i fagbevegelsen som kommer til uttrykk i Trondheims-konferansen, i bevegelsen for en annen type globalisering og mot imperialistisk krig. Det omfatter deler av Arbeiderpartiets venstrefløy, medlemmer av Rødt med unntak av en del sekterister, og i gode stunder om lag halvparten av SV. Det omfatter SU, RU og Rød Front, og mange innen ungdomsorganisasjoner utenom partiene.”
Jeg har jo lenge vært aktiv i Attac, og deler slik sett mye av Kjeldstadlis perspektiv. De SV’erne jeg møter i Attac-sammenheng er jeg stort sett enig med i det aller meste. Da blir spørsmålet om hvilket parti man skal være medlem av ofte en mer strategisk øvelse.
Knut Kjeldstadlis konklusjon var – ikke overraskende – at disse kreftene burde gå inn i SV, fordi SV framstår som “det minst dårlige utgangspunktet”.
Like før dette gikk forøvrig daværende leder av LO i Oslo, og Ap-mann Kleiv Fiskvik ut i Klassekampen og sa at folk i Rødt heller burde sette kreftene inn i Arbeiderpartiet.
Så venstrefolkene i alle parti vil ha oss til sitt parti. Det er vel ingen overraskelse at jeg vil ha folk til Rødt. Det har flere årsaker.
- Jeg ble med i daværende RV fordi jeg så at partiet var det som var tydeligst på de saksfeltene som den gang var viktigst for meg – internasjonal økonomi.
- Jeg velger Rødt fordi jeg faktisk vil bruke kreftene til å få gjort ting utad. Ikke på å forsøke å jobbe innad for å få snudd et parti hvor jeg har flertallet mot meg i sak etter sak.
Samtidig er det selvsagt viktig også å få gjort noe. Få gjennomført endringer i praksis. Slik sett er jeg ikke fullstendig uten forståelse for radikale folk som velger å gå inn i partier langt til høyre for dem selv for å forsøke å få snudd og endret det partiet. Det er åpenbart en enklere jobb med SV enn med Ap (men gevinsten er også mindre).
Dette på tross av at Reiulf Steen nylig gikk ut i Klassekampen og sa at (21/10-09)
“– Ideologisk sett mener jeg SV ikke står til venstre for Ap. SV er et sosialdemokratisk parti, og det er Ap også. Forskjellen er at Ap er mer av et arbeiderparti enn det SV er. Da er vi tilbake til forholdet til fagbevegelsen. Jeg mener at det eksisterer en arbeiderklasse, og den mangler SV tilknytning til.”
Jeg er ikke helt enig med Reiulf der, selv om jeg nok tror at det er mange i SVs ledelse som befinner seg til høyre for både han og Fiskvik.
Men selv om man kan oppnå en seier iblant, kan man også risikere å bli en nyttig idiot som et radikalt mindretall i et større sosialdemokratisk parti. Man kan risikere å fungere slik AUF gjør i Arbeiderpartiet: De trekker til seg masser av unge radikale stemmer til Ap, men har generelt dårlig gjennomslag i partiet. Da blir de et radikalt alibi som tar radikale stemmer og omformer dem til nyliberal politikk.
SV er ikke like ille, men også der dukker det innimellom opp saker som får meg til å riste på hodet. Som tillitsvalgt på en høgskole, er kampen mot nedrivingen av det akademiske demokratiet viktig for meg. Jeg ble sjokkert da jeg fikk høre at SVs landsmøte var nær ved å snu i spørsmålet om rektorvalg. I landsstyret gikk et mindretall på 10 inn for å stryke at «SV mener Universitets- og høyskoleloven bør endres slik at det blir obligatorisk med valg av rektor og fakultets- og instituttledelse.» På selve landsmøtet fikk strykningsforslaget støtte fra et flertall i programkomiteen før det heldigvis ble nedstemt i landsmøtesalen.
Vi har også masse andre eksempler – kanskje mest kjent er SVs støtte til NATO-bombingen av Serbia på 90-tallet. En støtte som skapte svært stor intern splid i partiet.
Lokalt sitter jeg i Fylkestinget og der merker jeg selvsagt også konsekvensene av at SV er i allianse med Ap, og bl.a. støttet nedleggelsen av tre videregående skoler i Trondheim. Selv om jeg har et bra samarbeid med SV i fylkestinget og stort sett er med de på gruppemøter o.l. så stemmer vi sammen mye sjeldnere enn det jeg hadde trodd på forhånd. Og selv om jeg er uenig i at SV ikke står til venstre for AP, er jeg nok enig i at SV mangler det forholdet til fagbevegelsen som både Ap og Rødt har, og det får konsekvenser i enkelte uheldige standpunkter innimellom.
Så derfor velger nok jeg fortsatt Rødt selv om jeg deler mye av Knut Kjeldstadlis analyse.
SV er (minst) to partier, og Solheim-fløyen som har sittet med makta i flere tiår nå, ser ikke ut til å slippe taket med det første. Det kommer nok til å komme en maktkamp når Halvorsen går av, og det er ikke gitt hvem som vinner den, men SV kommer uansett til å være et parti med en stor fløy som får litt vondt i munnen av å si “Sosialistisk Venstreparti”, og som foretrekker forkortelsen “SV”.
III
Men jeg tror uansett det kommer til å være behov for flere alternativ til på venstresida. Det finnes en del forskning på hvorfor folk velger den utdanningen de gjør, som jeg tror også er relevant i forhold til partivalg.
Disse valgene foregår ikke ved en rasjonell analyse over verken ideologi eller enkeltsaker – de foregår gjennom en prosess av identifikasjon. Man spør seg selv “Hvilken type person er en Sver eller Rødt’er?” “Hvilken type person ser jeg selv på meg som/har jeg lyst til å være”.
Det er på et slikt nivå jeg tror partivalg ofte skjer, og det er jo i et slikt lys at Frps messing om “folk flest” blir svært effektiv selv om den i og for seg er et ganske banalt triks.
Vi ser i dag at SV og Rødt har en viss arbeidsdeling mellom seg – kanskje særlig iht. kjønn. SV har et flertall kvinnelige velgere, mens Rødt har et flertall mannlige velgere. Det tror jeg rett og slett har mye med image å gjøre. I vårt samfunn blir det ofte sett på som en mer mannlig verdi å være radikal – både til høyre og venstre. Frp er jo også et mannsparti.
Slik sett kan det jo være et poeng i å ha venstreparti med noe ulik profil for å trekke enda flere ulike folk til venstresida totalt. Så jeg tror at også SV kan ha en rolle i framtida – også etter at Rødt har rent flertall på Stortinget – for å sikre et enda større venstreradikalt flertall med sine 10-15%. Men det betinger selvsagt at partiet går til venstre.
Men dette med identitet tror jeg også peker mot en av Rødts største svakheter. Om vi skal bli et parti for vanlige arbeidsfolk må vi faktisk ha en image som vanlige folk kan identifisere seg med. I dag tror jeg en del ser på oss som noe for spesielt interesserte, selv om de rent saklig vil kunne være enig med oss i mye.
Om jeg har et håp iht. et nytt prinsipprogram for Rødt, er det at vi fyller det med ord og formuleringer som man ikke trenger å ha gått en studiesirkel i marxistisk økonomi for å fatte innholdet i.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
