De fleste som tilhører venstresida, eller som på annen måte tror at en annen og mer rettferdig verden er mulig, har vel innimellom fått høre av enkelte på motsatt fløy at “Joda, ideen om kommunisme og et klasseløst samfunn, det er en flott ide, men det funker bare ikke i praksis. Mennesket er egoistisk og grådig, og et slikt samfunn strider mot menneskets natur.” Deretter kommer vanligvis en tirade om hvordan kapitalismen er overlegen fordi den klarer å utnytte denne egoismen til noe produktivt.
En slags variant av denne retorikken ser vi nå i den såkalte “kulturkampen” som er skravleklassens interne sommerdebatt i 2009. Selv om det er uvisst hva sosiobiologien til Harald Eia, den nyfunne muslimfrykten til Aslak Nore og Asle Tojes selvlanserende Kulturkamp-manifest har med hverandre å gjøre, har de tre debattantene nå i media blitt konstruert til en slags høyresidens tre musketerer, som raser ut mot kulturradikalere, venstresida, samfunnsvitere og andre grupper som visstnok har overvintret fra 70-tallet, og som bl.a. ikke har fått med seg at mennesker er biologiske vesener. Nå skal biologien inn i politikken og samfunnsfagene, og det vil bety venstresidens endelikt og høyresidens endelige seier. Eller noe slikt.
Nå er merkelig nok ingen av de tre musketerene biologer. Ja – ingen av dem er engang realister. Slik sett er dette en ganske merkelig debatt, og det må dermed kanskje også være lov til å tvile på om det bildet som males fra den kanten av mennesket som biologisk vesen er helt korrekt.
Jeg er heller ikke biolog – jeg er fysiker, men har dermed alltid visst at all menneskelig aktivitet må forholde seg til rammene naturen setter, og at naturen påvirker oss på mangfoldige måter vi vet om, og antagelig på en del måter vi ikke har oppdaget enda. Det har derimot ikke ført meg til høyresida av politikken. Tvert imot. Når jeg ser på de ressursene naturen gir oss, og den kunnskapen og mulighetene vi har, er det vanskelig for meg å ikke tenke på Nordahl Griegs ord: “Edelt er mennesket, jorden er rik! Finnes der nød og sult, skyldes det svik!” – eller kapitalisme, som enkelte av oss også kaller det, uten at jeg har tenkt å bruke mer tid på det. Det er bare en presentasjon av eget ståsted.
I forhold til biologien og “menneskets natur” vil jeg forsøke å være i det minste en smule forsknings- og kunnskapsbasert, og jeg vil argumentere todelt. For det første mot at “menneskets natur” støtter opp om høyresidas menneskesyn med “egoisme”/ “rasjonell egennytte”/ “homo oeconomicus” etc., og deretter mot at det i det hele tatt gir mening å dra argumentasjonen rundt biologi så langt i retning biologisk determinisme som enkelte debattanter gjør.
Vi lever i et samfunn og en kultur hvor skepsisen er utbredt. Media forteller oss daglig om mennesker som begår grove forbrytelser, om finansfyrster som svindler til seg milliarder, om politikere som lyver etc. Mye av denne skepsisen er sunn. Stormakter bedriver aggressiv stormaktspolitikk under dekke av humanitære intervensjoner, kuppmakere framstiller seg som demokrater som “beskytter grunnloven” og i det hele er det ikke så dumt å være kritisk til de gode intensjonene maktmennesker påberoper seg. Problemet med denne skepsisen er at den lett skaper grobunn også for den som vil dra argumentet lenger – nemlig at mennesker som sådan er løgnaktige, egoistiske og grådige.
Å koble den nøden og urettferdigheten vi ser i verden til “menneskenaturen” er et sentralt grep for tilhengere av de økonomisk-politiske systemene som skaper skjevhetene og sulten. Da blir nemlig problemene umulige å gjøre noe med.
Dersom folk tenker seg om, eller rett og slett kjenner etter, vil de selvsagt også innse at det finnes vennskap, kjærlighet, solidaritet, uselviskhet og hauger av andre positive følelser i alle mennesker. Menneskeheten rommer både Hitler og Ghandi, men viktigere: Hver og en av oss har potensiale for de følelsene som var drivkraft for begge to.
Finnes det så, biologisk sett, grunnlag for å se på de egoistiske egenyttige følelsene og egenskapene våre som mer en del av “vår natur” enn de andre? Rent overflatisk kan kanskje tanken virke forlokkende – Darwin handler om “survival of the fittest” ikke sant? Da er enhver seg selv nærmest, og må kun tenke på seg selv og sine etterkommere. Annen oppførsel vil bare bidra negativt, og minke sjansene for overlevelse.
Den enkleste måten å innse at dette er feil på er rett og slett å innse at solidariske følelser faktisk eksisterer. I stort monn. Folk ofrer seg for andre, og har gjort det relativt ofte opp gjennom historien. Mennesket er et biologisk vesen, og et produkt av millioner med år av evolusjon. Dersom solidaritet var ugunstig evolusjonsmessig, hadde det ikke eksistert.
Hva er det da som gjør f.eks. solidaritet, og det å ofre seg for andre evolusjonsmessig gunstig? Det er flere ting. Først kan man jo nevne det som Magnus Marsdal kjapt tar opp i Klassekampen 14/7 om at “spillteoretisk påvirket evolusjonær biologi finner at mennesket fødes med genetisk anlegg for samarbeid og gjensidighet”.
For å dra den enda lenger kan man også kikke på nevrovitenskapen, som etter hvert har avslørt at nervebaner som er sentrale for helt basale egenskaper ved det vi anerkjenner som menneskelig – f.eks. språk, bare blir utviklet når vi er i kontakt med andre. Et menneske som ikke vokser opp og lever i tette sosiale strukturer sammen med andre mennesker vil altså få en svært begrenset utvikling. Mennesker er sosiale vesener og er fullstendig avhengig av hverandre for å i det hele tatt være mennesker.
Det med genetisk anlegg for samarbeid er også en gammel debatt. Svært gammel. Allerede i 1902 skrev den kjente anarkisten Peter Kropotkin “Mutual Aid” hvor han beskriver nettopp den store tendensen til solidaritet og gjensidig hjelp som finnes i naturen. Som Marsdal beskriver er dette siden utviklet videre, se bl.a. “The Aritmetics of Mutual Help” (Nowak, May og Sigmund, SciAm Juni 1995).
Et annet viktig, og kanskje mer grunnleggende moment er det som er popularisert av Richard Dawkins i “The Selfish Gene”. Mange misforsto budskapet i boka pga. tittelens fokus på egoisme, men hele poenget med boka, var nettopp at det er genene som er egoistiske – det er de som går i arv – ikke individene, menneskene (eller maurene eller ringormene). Derfor kan det i en hel del tilfeller absolutt være evolusjonsmessig gunstig med altruisme – altså å ofre seg selv for andre, all den tid du deler svært mange av genene dine med de du ofrer deg for.
I og med at alle mennesker deler mye over 99% av genene sine med alle andre mennesker på jorden (og 96% med sjimpanser!), burde det dermed neppe være biologien vår som står i veien for å skape et solidarisk samfunn. Heller tvert imot.
Så til det andre poenget mitt – det med biologisk determinisme. Dette er nemlig også en gammel debatt. Etter at sosiobiologi kom opp som “the new groove” på 70-tallet, var det selvsagt slik det alltid er med nye ting – noen overdrev. Disse (eller her var det vel helt konkret O.E: Wilson) fikk passet sitt passe(!) påskrevet av den kjente evolusjonsbiologen Stephen Jay Gould i “Biological Potentiality vs. Biological Determinism” fra 1977.
Goulds hovedpoeng er, som tittelen sier, skillet mellom biologisk potensiale og biologisk determinisme. Det er ingen tvil om at vår biologi setter strenge rammer rundt de mulige samfunn vi kan utvikle. Dersom vi f.eks. var vesener som drev fotosyntese, ville vi ikke ha jordbruk eller jeger- og sankesamfunn. På dette nivået (og også iht. litt mindre outrerte eksempler) er biologiens påvirkning på samfunnet fullstendig ukontroversiell, og det er mye vi kan lære av den. Når man derimot går videre derifra til å tro at det finnes bestemte gener eller gensett som bestemmer f.eks. xenofobi, agressjon og de kjønnsforskjellene som er vanligst mellom menn og kvinner i vestlige samfunn, da er man evolusjonsbiologisk på svært tynn is, og belegget for slike påstander viser seg igjen og igjen å basere seg på dårlig fundert synsing, og ikke på vitenskap.
Gould påpeker den store variasjonen og det store potensialet som finnes biologisk for å skape ulike menneskelige samfunn, og avslutter sitt essay med å slå fast at “Our biological nature does not stand in the way of social reform. We are, as Simone de Beauvoir said, “l’etre dont l’etre est de n’être pas” – the being whose essence lies in having no essence.”
Jeg håper nå om ikke annet å ha slått passe grundig fast at å bruke biologi som et argument for høyresidas politikk, er feilslått. I den grad denne kommentaren er relevant også for “sommerdebatten” i skravleklassen, kan man vel slå fast at også årets debatt bringer lite nytt til torgs. Personlig finner jeg det både morsomt og skremmende at det virker som debattanter som beskylder “venstreintellektuelle” for ikke å ha fulgt med i moderne forskning, forsøker seg på å ta opp igjen debatter som ble tatt på 70-tallet (og tom. det forrige 00-tallet), som om de kom med noe grensesprengende nytt.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
