En gang var Iran et blomstrende demokrati, med en populær folkevalgt statsminister. Dette tok brått slutt – ikke i 1979 som man ofte kan få inntrykk av i vestlig presse, men i 1953 da Mohammed Mossadegh ble styrtet i et brutalt kupp.

Mossadegh (eller Mossadeq) var en populær politiker, som så for seg et fritt og demokratisk Iran, men han mente at dette ikke kunne oppnås dersom ikke landet var økonomisk uavhengig. Han gikk derfor inn for nasjonalisering av landets oljeressurser, noe som sendte ham i strupen på vestlige oljeselskaper og de britiske og amerikanske regjeringene.

Med dette som bakteppe ledet Teddy Roosevelts barnebarn Kermit, en CIA-operasjon som avsatte den demokratisk valgte statsministeren Mossadegh (fordi han altså lå litt for langt til venstre etter amerikanernes (og britenes) smak), og erstattet det Iranske demokratiet med et diktatur under Mohammad Reza Shah. Dette kuppet er godt beskrevet i Stephen Kinzers bok “All the Shah’s Men: An American Coup and the Roots of Middle East Terror” fra 2003. (Anbefales)

Sjaens diktatur var langvarig og brutalt, med tortur, drap og massefengsling av opposisjonelle. Styresettet var selvsagt også svært upopulært i befolkningen, og var det som ledet til masseoppstandene som til slutt felte Sjaen i 1979. Motstanden mot styret var mangfoldig og preget av både sekulære venstreradikale og religiøse krefter. Uheldigvis var det Ayatollahene som etter hvert klarte å manøvrere seg til topps og tok kontrollen. En gripende illustrasjon av denne utviklingen kan man lese i Marjane Satrapis prisbelønte tegneserie “Persepolis“, hvor mange Iranere gikk fra håp til sorg over utviklingen i månedene etter 79-revolusjonen.

Dette er en historie man bør ha i bakhodet når man leser om situasjonen i Iran i dag, og om det opprøret som vi nå ser. Det finnes mange gode sekulære demokratiske krefter i Iran, delvis nettopp fordi landet har en demokratisk tradisjon og tradisjonelt også en sterk venstreside som har slåss både mot Sjaen og prestestyret. Særlig har fagbevegelsen ofte vært i konflikt med myndighetene og kampen til de iranske bussjåførenes fagforening har avfødt solidaritetsaksjoner på venstresida og i fagbevegelsen over hele verden. Slik sett er det absolutt håp om en bedre framtid for landet, om disse kreftene igjen skulle få innflytelse.

Det man likevel bør være seg bevisst, er at det fremdeles i Iran – og ikke minst også blant eksiliranere – finnes de som støtter og framhever det gamle Sjastyret, selv om jeg nok tror disse har blitt færre etter hvert. Slike krefter, som altså står i ledetog med sterke vestlige kapitalinteresser, vil bare erstatte et undertrykkende regime med et annet. Det er nok også verdt å ta med seg det Barack Obama sier (også en amerikansk president kan si noe fornuftig to ganger i døgnet (eller noe slikt)) – forskjellen på kandidatene i det iranske valget er ikke spesielt stor, og det er uansett vokterrådet som sitter på den reelle makten.

Slik sett er det nok viktig å ta med seg at mye av opprøret i Iran i dag, ikke er en støtte til Mousavi, eller en protest spesielt mot Ahmadinejad – men en protest mot hele det politiske systemet i Iran. Dersom slike krefter vokser seg sterke, kan det være håp.